De lot sjansen gå fra seg

2 hours ago 4



  • Totningene sa klart nei til sammenslåing av de tre kommunene på Toten.
  • Sp-ordfører Bror Helgestad i Østre Toten ivret for sammenslåing, tross motstand fra eget parti.
  • Skeptikere frykter tap av lokal tjenestenærhet hvis større enheter dannes.
  • Ja-siden advarer at manglende sammenslåing kan føre til mer statlig styring.

Det ble altså et tydelig nei i den rådgivende folkeavstemningen om en frivillig samling av de tre kommunene Østre Toten, Vestre Toten og Gjøvik.

Det ble nei i alle tre. Seieren er overraskende stor. Det samme er deltakelsen. Nesten 70 prosent av innbyggerne over 16 år deltok i valget.

Totningenes vilje må selvsagt respekteres, og aldri før har vel lokalpolitikk blitt diskutert like på sindige Toten som underveis i denne prosessen.

Men det er likevel et tapt mulighet. For totningene hadde en gyllen sjanse til å danne skole for resten av kommune-Norge. Utfordringene som sektoren står overfor er overveldende.

– Dersom det hadde blitt ja, kan snøballen ha begynt å rulle ute i kommunene.

Spekulasjonen tilhører den tapende ordfører Bror Helgestad i Østre Toten.

Den frittalende «Senterparti-rebellen» trosset sterke krefter i eget parti, og ble forgrunnsfigur og bannerfører for noe så sjeldent i Sp-sammenheng som et rungende «ja».

 Hans Petter SjøliLEVENDE BILKUTUR: Her i Kolbu i Østre Toten. Foto: Hans Petter Sjøli

Jeg møtte ham på rådhuset på Lena tirsdag, og Helgestads fortelling var klar og tydelig: At folk som bor i kommune-Norge – og det gjelder oss alle – må forstå at noe skje med kommunestrukturen her i landet.

Noe sentralisering må nemlig til. Det tvinger seg frem. De økonomiske rammene blir trangere, mens befolkningen blir stadig eldre. Samtidig forventer folk samme tjenestetilbud uavhengig av hvor man bor.

«Forventningsgapet», som det kalles på kommunespråket, vil vokse i takt med den demografiske utviklingen.

Og den kanskje viktigste oppgaven – helse og eldre – kan fort bli et statlig ansvar hvis kommunene ikke makter å levere.

For å sikre fortsatt kommunalt styre over kjerneoppgavene, må det strukturelle endringer til.

 Hans Petter SjøliINNLANDETS PERLE: Einavatnet sør i Vestre Toten kommune, sett fra Lygna, med de totenske flatbygdene i bakgrunnen. Foto: Hans Petter Sjøli

I dag samarbeider kommunene gjennom interkommunale selskaper der folkevalgte politikere ikke har samme innflytelse. Enkelttjenester koordineres med nabokommunene.

Det demokratiske underskuddet vokser.

Så hvorfor ikke gå sammen i ny storkommune, og aller helst gjennom frivillige prosesser?

Toten er egentlig et perfekt eksempel. Det er et veletablert område med lik kultur, mentalitet og språk. Enten man bor i Østre eller Venstre Toten så er man totning.

Byfolket i Gjøvik vil kanskje betakke seg, men motstanden mot å kalle den nå nedstemte nye kommunen for Toten ble ikke møtt med allverdens motstand fra gjøvikenserne, iallfall ikke frem til selve valget.

Alle liker lokale musikkhelter som Vazelina og Narum, og de tre kommunene er i praksis ett arbeidsmarked allerede.

Folk farter over kommunegrensene daglig, avstandene er overkommelige, og alle ynglinger på Raufoss har drukket seg fulle på Gjøvik.

Kort sagt: Toten er ett og de tre kommunene ville ha utfyllet hverandre perfekt. Landbrukskommunen Østre, industrikommunen Vestre og bykommunen Gjøvik.

Sammen hadde de blitt Innlandets største enhet, og et økonomisk og politisk tyngdepunkt i landets klart største fylke.

Stemmefordeling

  • Gjøvik: 34,5 prosent ja, 63,9 prosent nei.
  • Vestre Toten: 40,2 prosent ja, 57,7 prosent nei.
  • Østre Toten: 37 prosent ja, 61,7 prosent nei.
 Hans Petter SjøliSP-OPPRØRER: Ordfører Bror Helgestad i Østre Toten frontet ja-kampanjen, men til ingen nytte. Totningene sa nei. Foto: Hans Petter Sjøli

Vestre Toten har lenge slitt med økonomien og ble i fjor oppført på den belastende Robek-listen.

Nå er det mildt sagt ny optimisme på Raufoss, kommunesenteret i Vestre Toten. Det industrielle flaggskipet Nammo får stadig flere oppdrag, og på kafeen på Amfi Raufoss møter vi Toten-entusiast Ken André Ottesen, også kjent som «BAdesKEN», over en kaffe og et kakestykke.

– For første gang har jeg mistet trua på Toten, fleiper han om det som etterhvert viste seg å bli et solid nei til sammenslåing – helt i tråd med meningsmålingene på forhånd.

Ottesen er født og oppvokst på Raufoss og har mildt sagt beholdt lokalpatriotismen også etter at han forlot bygda for mange år siden.

Han gikk tidlig tungt inn for planene om et samlet Toten og er oppgitt over mye av motstanden.

Men som han nylig skrev Facebook: «Jeg kan ikke huske sist folk i distriktet var så opptatt av og engasjert i lokalpolitikk. Nå diskuteres retning for fremtiden. Det er rent ut nydelig.»

 Hans Petter SjøliPOSTERBOY FOR JA: Toten-kjendis, komiker og tidligere VG-medarbeider Ken André Ottesen. Foto: Hans Petter Sjøli

Både Ottesen og ordfører Helgestad frykter for at motstanden mot sammenslåing til slutt vil føre til en prosess som ikke lenger handler om frivillighet.

Landets største parti Frp vil at staten skal overta finansieringen av eldreomsorgen.

Det kan gå den veien hvis små og økonomisk sårbare kommuner der befolkningen består av stadig flere pensjonister ikke lenger klarer å levere tjenestene de er pålagt.

Ved å insistere på å stå alene istedenfor å gå sammen med naboene, risikerer innbyggerne mindre nærhet til tjenestene enn om det blir litt større enheter.

Sp-Helgestad formulerer det slik: – Noenlunde nærhet er bedre enn «den store sentraliseringen».

VALGET? Det er lenger til hovedstaden enn til Gjøvik, selv for folk på Eina.   Foto: Hans Petter SjøliVALGET? Det er lenger til hovedstaden enn til Gjøvik, selv for folk på Eina. Foto: Hans Petter Sjøli

Samtidig er det ikke til å stikke under stol at kommunegrensene betyr noe for folk. Mange frykter at større enheter kan føre til avfolking og dårligere tjenestetilbud i utkanten.

I Østre og Vestre Totens tilfelle: At mer og mer flyttes til Gjøvik.

Kommunesammenslåinger er alltid krevende. De utfordrer folks identitetsfølelse. «Forandring fryder» er svært sjelden den bærende parolen når det handler om å endre etablerte grenser.

Men frivillige prosesser er utvilsomt bedre enn tvang ovenfra, noe som til slutt kan bli en realitet hvis de økonomiske og demografiske utfordringene blir uoverstigelige.

– Jeg har fortalt en historie jeg mener er riktig og viktig, sier Bror Helgestad.

– Dette er kunnskap som folk trenger, og jeg har gitt mitt bidrag.

Totningene og gjøvikenserne hadde sjansen til å bli med den dristige og utradisjonelle Sp-politikeren på reisen mot et samlet og forent Toten. Men de valgte å si nei.

Det føles litt som om de har latt en gyllen sjanse gå fra seg.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article