Åge Peterson

Kona kan aldri la fortid være fortid. Hun kommer alltid trekkende med gamle historier når de krangler.

Når vi krangler må jeg forsvare meg mot ting jeg angivelig har sagt og gjort for mange år siden. Ting som jeg ofte husker helt annerledes enn henne, eller som jeg ikke engang husker. Eller hvis jeg husker dem: Problemstillinger som ikke lenger er aktuelle.

Et tema som hun ofte vender tilbake til, er at jeg jobbet så mye da barna var små, og at hun var mye alene med alt arbeidet hjemme. Det har hun nok rett i – jeg jobbet mye. Men det var også noe vi den gang var enige om, vi trengte pengene som jeg tjente. Når hun fortsatt bruker dette som en anklage mot meg, når barna for lengst har flyttet hjemmefra, hopper hun helt over det faktum at hun selv valgte å jobbe redusert i mange år for å være mer sammen med barna. Omsorgen for barna er ikke noe stridstema nå lenger. Likevel bruker hun dette mot meg nesten hver gang vi krangler.

  • Les Frode Thuens svar lenger ned i saken.

Jeg ønsker at vi forholder oss til det vi er uenige om her og nå og lar fortiden ligge. Hvis vi hele tiden skal grave i alt som noen gang har vært konfliktfylt mellom oss, er det jo nesten umulig å komme videre. Når hun trekker inn fortiden, flyter kranglene ut i alle retninger til de til slutt handler om alt og ingenting. Det ender da heller aldri i noen form for enighet eller forsoning. Det som skjer, er at vi etter en tid bare resignerer og trekker oss unna hverandre. Før vi igjen begynner å snakke noenlunde normalt til hverandre når det har gått noen dager. Og sånn fortsetter det gjerne noen uker eller måneder, til vi havner i en ny krangel.

Hadde jeg bare fått min kone med på å sette en strek over alt som har vært, slik at vi kan se fremover og ikke bakover – tror jeg vi hadde kranglet mye sjeldnere.

For egentlig har vi det fint sammen. Men hennes behov for å fokusere på snøen som falt i fjor, ødelegger veldig mye for oss.

Det jeg lurer på, er om dette er typisk for kvinner? Eller er det like vanlig blant menn? Og hva skal til få å komme ut av dette evinnelige fokuset på fortiden? Er det i det hele tatt mulig når man først har kommet inn i et sånt spor?

Psykolog Frode Thuen svarer:

Les hele saken med abonnement