«De kan stå der med brukket arm, og så blir de sykmeldte. Mens en uten arm går på jobb», sa han. Det ble det bråk av.

1 month ago 31

Cato Zahl Pedersen fikk hedersprisen under Idrettsgallaen i januar. Nå er han sjef for den norske troppen under Paralympics i Paris.

– De kan stå der med brukket arm, og så blir de sykmeldte. Mens en uten arm går på jobb, sa Cato Zahl Pedersen. Det ble det bråk av.

Publisert: 06.09.2024 13:56

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger. Les mer her.

Det var ikke så rart, for det ble oppfattet som et unødvendig stikk. Mens andre mente han traff spikeren på hodet.

Utspillet gikk rett inn i en betent debatt om sykefravær.

Cato Zahl Pedersen var sjef for den norske Paralympics-troppen også den gang, i 2016, slik han er i dag. Jeg ville intervjue ham om hva samfunnet kan lære av disse utøverne. Og jeg møtte en som hadde mye på hjertet om temaet.

Han formulerte seg spisst og unyansert. En brukket arm og mangel på armer kan ikke sammenlignes direkte. Men det var for å få frem et poeng.

– Som funksjonshemmet blir du løsningsorientert. Det må du, sa han.

Paralympics-heltene

De mangler et ben, en arm eller synet. Likevel får de til prestasjoner folk flest bare kan drømme om.

Paralympics-utøverne er mer enn idrettshelter. En spesiell historie finnes bak hver bragd.

Der ligger også et budskap til samfunnet:

Du kan mer enn du tror. Se hvor langt du kan komme hvis tanken på mulighetene skinner sterkere enn begrensningene.

Poenget med dette budskapet er ikke å tråkke på dem som ikke får det til. Folk lever i helt forskjellige situasjoner, og en bør være varsom med å sammenligne.

Skader og sykdommer er utspekulerte greier. At én klarer å skyte pil og bue uten armer, betyr ikke at alle med armer må komme seg opp av sengen.

Bueskytter Matt Stutzman fra USA er født uten armer. Han vant gull i Paris.

Symptomene ligger ikke alltid utenpå kroppen, synlig for omverdenen. De skjulte skadene kan iblant oppleves verre, fordi det er som du må overbevise samfunnet om at du virkelig er syk.

Men om Paralympics-utøverne ikke skal brukes som en pekefinger mot andre, bør det snus til noe positivt. Her kan både folk og samfunnet finne inspirasjon.

Stiller krav

Noen av utøverne har levd med begrensningen hele livet. Andre fikk livet snudd på hodet.

Som Birgit Skarstein etter badeulykken og legetabben. Eller Cato Zahl Pedersen, som klatret i en høyspentmast.

Hvordan reagerer du når du våkner i sykesengen og skjønner at livet aldri blir helt som før?

Paralympics-utøverne valgte å gripe mulighetene.

– Armene vokser ikke ut, du blir aldri frisk i bena, du vil alltid være blind. Det må du leve med. Og da har du en innstilling til livet som er lysere enn den litt mørke om at «dette er en tung dag, jeg får ikke jobb, alt er møkk». Som funksjonshemmet blir du litt mer sulten på livet, sa Cato Zahl Pedersen i intervjuet.

Han mener at «idretten stiller forventninger og krav» til dem, og at det bør samfunnet også gjøre.

Å bli toppidrettsutøver er ikke for alle. Det er ekstremt. Men den samme holdningen, om å se mulighetene, kan brukes på hele skalaen fra å stå opp av sengen.

Og den kan inspirere folk som ikke er skadet eller syke, men prøver å håndtere livets prøvelser.

Liker ikke ordet

Birgit Skarstein liker ikke ordet «funksjonshemmet». Det har en negativ klang. Når hun titter rundt seg i Paris, slår det henne hvor funksjonssterke folk er.

Selv fant hun inspirasjonen under Paralympics i London i 2012. Hun husker at hun satt i en drosje mot sentrum.

– Da så jeg gigantiske reklameplakater fra Channel 4. På den ene sto det «Thank you for the warm up», med klar henvisning til OL. På den neste sto det «Meet the superhumans». Det var første gang jeg så noen omtale det å være funksjonshemmet på den måten, har Skarstein fortalt.

Hun skulle få den samme effekten på andre.

Fire år senere stilte hun selv. I 2021 vant hun gull i Tokyo. Nå ble det sølv i Paris. Roerne Skarstein kjempet mot i finalen, har sett opp til henne.