De fortjener bedre. Vi fortjener bedre.

Å få holde vår nyfødte datter for første gang er noe jeg aldri vil glemme. Men gleden ble raskt blandet med en tung følelse av uro – for jeg visste at vi når som helst kunne bli skilt.

Mange pappaer og medmødre må forlate barselavdelingen bare timer etter fødsel. De står i døråpningen med tårer i øynene og blir sendt hjem – selv når både mor og barn trenger dem.

Ikke fordi de ville. Ikke fordi de var klare for det. Men fordi det var fullt. Høysesong. Ingen ledige rom. Sørlandet sykehus i Kristiansand har ikke tilstrekkelig kapasitet eller familierom – og resultatet er at far eller medmor må dra, selv om familien egentlig trenger å være sammen.

Mor blir ofte liggende på dobbeltrom med fremmede, og deler et lite bad med tre–fire andre kvinner, alle slitne, blødende og nybakte mødre. Det er uverdig. Og det skjer i et av verdens rikeste land.

Personalet forsøker å bøte på dette så godt de kan, og det må sies så tydelig som mulig: De ansatte på føde- og barselavdelingen er helter. De møter pasientene med varme, respekt og trygghet – selv i et nedslitt bygg, med altfor lite plass og for få ressurser. De løper mellom oppgaver, holder blikkontakt, lytter, forklarer og trøster. De får deg til å føle deg sett – selv om de selv ikke blir det.

At disse menneskene klarer å møte familier med slik omsorg midt i et så presset system, er rett og slett rørende. De fortjener bedre. Vi fortjener bedre.

Den planlagte kvinne- og barneklinikken, som skulle gi både ansatte og pasienter verdige forhold, er utsatt på ubestemt tid. Det betyr mange år til med trange rom, delte bad og pappaer som må si farvel i døråpningen. Det er en skandale. Og det er barna som taper.

For barna er fremtiden vår. Det burde være en selvfølge at de får den beste starten på livet – med begge foreldrene til stede, i trygge, moderne omgivelser. Fødselsomsorg og barselomsorg burde være noe vi prioriterer over alt annet. Ikke utsetter. Ikke skyver foran oss i budsjetter og møter. Men handler på.

Som far går man ikke hjem med lett hjerte. Man går hjem med uro. Med hjertet fullt av spørsmål. Man ønsker å være der. Hjelpe. Støtte. Holde. Lytte. Være en del av starten – ikke bare betrakte den på avstand.

De ansatte har gjort mer enn sin del. Nå er det systemet som svikter. Og det er politikerne og helseledelsen som må ta ansvar.

For det største øyeblikket i livet skal ikke deles i to.

– En stolt, rørt og urolig, men dypt takknemlig far.