De er jo utlendinger

Polakker liker å spise i bilen. Filippinere foretrekker å bo trangt. Vietnamesere vil helst spise på gulvet. De trenger ikke fasiliteter. De er vant til dårligere forhold der de kommer fra.

Dette er faktiske utsagn fra et knippe arbeidsgivere.

Arbeidsgivere som tjener gode penger, driver vellykkede virksomheter og trenger utenlandske arbeidstakere, til sesongarbeid, i bygg og anlegg, serveringsbransjen eller renhold.

Har disse arbeidsgiverne rett når de mener at de ikke trenger å gi arbeidstakerne det de har krav på, fordi arbeidstakerne ikke krever det selv?

I det siste har enkelte arbeidsgivere vært kritiske til at Arbeidstilsynet gir dem pålegg og reaksjoner for brudd på arbeidsmiljøloven. Fordi de mener at det er for strengt. For strengt, fordi de utenlandske arbeidstakerne deres synes de har det greit.

De vil bo trangt, de trenger ikke plass og fasiliteter, de vil jobbe mer enn loven sier, de trenger ikke det samme som norske arbeidstakere trenger. Og da er det jo urimelig at Arbeidstilsynet gir reaksjoner til en arbeidsgiver som tross alt lytter til sine ansatte.

Arbeidstilsynet bør tilpasse seg oss og våre behov, hører vi fra arbeidsgivere.

Det fins ikke et eget regelverk for utenlandske arbeidstakere, som tillater dårligere standard, lengre arbeidsdager, færre rettigheter. Tvert om hegner vi i Arbeidstilsynet om disse utenlandske arbeidstakerne. Vi er ekstra opptatt av å følge opp at de får det loven sier de har krav på.

Fordi loven er lik for alle, og vi ser at nettopp utenlandske arbeidstakere oftere er utsatt for utnyttelse enn norske.

I regjeringens handlingsplan mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet er utenlandske arbeidstakere løftet frem som sårbare, og mange av tiltakene er rettet mot å verne nettopp denne gruppen.

Å ansette arbeidstakere innebærer et stort ansvar, og det skal det gjøre. Å ansette utenlandske arbeidstakere innebærer et enda større ansvar. De er langt hjemmefra, de har begrenset nettverk, de har ofte dårlige språkkunnskaper. Utenlandske arbeidstakere er prisgitt sin arbeidsgiver på en helt annen måte enn norske arbeidstakere er.

De kjenner ofte ikke til hva de har krav på og de kan være villige til å akseptere – og faktisk sette pris på – standarder som er langt under det andre arbeidstakere ville akseptert.

Vi har sett ansatte som bor tett i hus uten røykvarslere, brannslokningsapparat og rømningsveier, sover på madrasser på gulvet, på europaller eller på pappesker. De har ikke pauserom eller skikkelige toalettfasiliteter, de får ikke overtidsbetalt, jobber altfor lange dager og jobber under kummerlige og uverdige forhold.

Det er vanskelig å forstå at noen arbeidsgivere faktisk mener at norsk standard i arbeidslivet er kun for nordmenn. Men det er nettopp det enkelte sier.

Vi er opptatt av at når arbeidsgiver stiller innkvartering til disposisjon, skal innkvarteringen være i samsvar med den teknologiske og sosiale utviklingen i samfunnet, uavhengig av om arbeidstakerne er utenlandske eller norske.

De aller fleste arbeidsgivere følger loven og sørger for at ansatte får det de har krav på. Det er arbeidsgivers fulle og hele ansvar å sørge for anstendige lønns- og arbeidsvilkår for sine ansatte. Uavhengig av om de er sesongarbeidere eller fast ansatte. Uavhengig av om de er norske eller utenlandske.

Arbeidsgivere kan holde kostnadene nede ved å ikke gi arbeidstakerne det de har krav på. Om man leier ut boliger med dårlig standard til sesongarbeidere, bryter arbeidstidsbestemmelsene eller ikke betaler overtid eller minstelønn: Det gir et fortrinn.

De er i stand til å holde kostnader nede, noe som gir fordeler i konkurranse med andre, som tilbyr samme varer eller tjenester. Det kalles konkurransevridning. På bekostning av arbeidstakerne.

Det er ikke riktig at de som følger loven, og tar kostnadene som følger med det, skal tape i konkurransen mot de som velger å ikke gjøre det.

Vår oppgave i Arbeidstilsynet er å ivareta arbeidstakere ved å føre tilsyn med og veilede arbeidsgivere. Heldigvis er loven lik for alle og vi vil fortsette å følge med. Spesielt i bransjer med mange sårbare arbeidstakere.