«Dårlig gjort»

Jeg synes virkelig ideen bak denne utstillingen er kjempe­god.

På vei til galleriet Kjøpmanns­gata Ung Kunst (K-U-K) gleder jeg meg til å se hvilke tendenser og strømninger som har vært sentrale i Trondheim de siste hundre årene.

Her samler de svært ulike kunstneriske uttrykk i et bredt spekter.

Fra vevs­dronningen Hannah Ryggen og malerkjempen Håkon Bleken, til mer ubeskrevne blad som «Portrettmesterskapet»-vinner Julie Trosterud.

Tanken er god

Denne frodige og svært ujevne utstillingen byr på mye rart og morsomt å fordype seg i.

Noe av det første som møter oss, er tre papir­arbeider av Tommy Olsson. Olsson er en levende legende i norsk kunst­liv, men først og fremst som en helt fantastisk og skole­dannende kunst­kritiker og performance­kunstner.

Som billed­kunstner har han tilsynelatende mindre å fare med.

I verkene i utstillingen har han skriblet ned noen uklare motiver og noen løs­revne setninger med penn, og malt litt uvørent med akvarell.

Det er form­messig ubehjelpelig, og koloristisk helt uspennende.

Hvis man skulle frem­heve Tommy Olsson som utøvende kunstner, måtte det være som performance­kunstner. Han er en ideenes mann, og burde heller vært fremhevet som nettopp det.

Representert med feil verk

Et annet betydelig bys­barn som er tatt med i utstillingen, er Håkon Gullvåg. Han er blant annet representert med et stort, tre­delt maleri i blå­toner.

Her skildres krigens grusomhet.

I hver av de tre delene av bildet ser vi et nakent barn som ligger på en slag­mark.

Et sted spyles barnet med noe fra et helikopter i luften. Et annet sted kan vi ane et israelsk flagg.

Det handler åpenbart om den evigvarende og vonde konflikten i Midtøsten.

Tematikken er viktig og enda mer brennende aktuell enn da Gullvåg skapte sitt maleri i 2009, men som kunstnerisk uttrykk er det dessverre ikke blant hans beste.

Hans særlige spesialitet er portrettet, der han tross uhygge­svangre fordreininger ofte klarer å komme frem til en underlig portrett­likhet.

Det er også veldig synd at den kanskje aller fremste kunstneren som kommer fra Trondheim, nemlig Håkon Bleken, er så spinkelt og usselt representert.

Av alt de kunne vist fra Blekens rike og betydelige kunstnerskap, så velger de blant annet et svært lite vellykket selv­portrett.

Hvis de ønsket et aldrende selv­portrett, finnes det en hel del briljante slike fra den nest siste perioden av hans liv, fra rundt 2016 og 2017. Men dette som er malt i 2022, er virkelig ikke – verken form­messig eller koloristisk – representativt for den store maleren Håkon Bleken.

Jeg synes rett og slett det er dårlig gjort.

Sverre Koren Bjertnæs er noe bedre representert med to kompetent utførte malerier, men jeg synes heller ikke dette viktige kunstner­skapet kommer til sin rett i utstillingen.

Vi får ikke øye på verken den innovative uttrykks­kraften og spenn­vidden i Bjertnes sitt maleriske univers.

Merkelig utvalg

I utstillingen er det særlig samtiden som får lov til å ta stor plass.

Kunstnerne fra første halvdel av 1900-tallet er mye mer ste­moderlig behandlet, og her er utvalget også rart. Mange obskure og mindre interessante kunstnere er tatt med på bekostning av virkelig vesentlige skikkelser.

HUMOR: Disse fotografiene til Hanna Fauske har i hvert fall en visuell uttrykkskraft og tilstedeværelse. En viss stil og egenart. Det er ikke akkurat verdenskunst, men det er absolutt både litt humoristisk og gjennomført.

Foto: Dag-Asle Langø / K-U-K

Den ruvende verdens­kunstneren Hannah Ryggen er kun representert med en liten billedvev, som ikke er blant hennes mest spennende arbeider.

Inger Sitter er fullstendig utelatt, det samme gjelder Jakob Weidemann og vår kanskje aller fremste skulptør Nils Aas.

Flere steder er mange ulike malerier presset sammen på små vegg­flater, slik at de ulike uttrykkene og form­språkene snakker i munnen på hverandre. Her kommer hvert maleri overhodet ikke til sin rett.

Kjeller­galleriet er imidlertid utstillingens lyspunkt.

SOLID: En mer spennende sal er den vi finner i Kjellergalleriet, som er dominert av Gruppe 5, kunstnerfellesskapet som ble dannet i Trondheim i 1961. Også Oddvar I.N. Darens kube-skulptur er fantastisk flott – her kan man tolke hva som er foran og hva som er bak. Slik vipper skulpturen frem og tilbake rent optisk når vi ser på den.

Foto: Dag-Asle Langø / K-U-K

Her finner vi en fin liten presentasjon av Gruppe 5, som var et viktig kunstner­fellesskap i Trondheim på 60- og 70-tallet.

Jeg synes det er synd at K-U-K ikke har klart å få mer ut av denne strålende utstillings­ideen.

Det er dumt at man har tatt med så mye dårlig og middels bra.

Her burde man heller tatt det beste av et lite utvalg stjerner, og slik vist hvilken stor betydning Trondheim faktisk har hatt som kunst­by.