Danmarks største bidrag til verdensfreden har de siste tiårene vært vårt forsvars inkompetanse

For tiden maner Danmarks statsminister Mette Frederiksen til åndelig opprustning. Danskene skal være beredt på krigen helt inn i sjelen, skriver Carsten Jensen. På bildet står Frederiksen sammen med Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj i København nylig. Foto: Leonhard Foeger, Reuters/NTB

Alle krigene Danmark har deltatt i siden årtusenskiftet, har vi tapt. Nå ruster vi massivt opp på bekostning av velferdsstaten.

Danmarks største bidrag til verdensfreden har de siste tiårene vært vårt forsvars inkompetanse. Alle krigene vi har deltatt i siden årtusenskiftet, har vi tapt. Nå ruster vi massivt opp på bekostning av velferdsstaten med fregatter og bombefly, som om vi var ved utbruddet av andre verdenskrig – mens vi er nærmest komisk uforberedt på den hybrid- og dronekrigen vi allerede har fått forvarsler om.

I USA planlegger president Donald Trump å omdøpe landets forsvarsdepartement til krigsdepartementet. Danmarks opprustningsbesatte statsminister Mette Frederiksen, som uten å nøle vil bruke 5 prosent av bruttonasjonalproduktet på våpen, burde gjøre det samme – og bytte ut tittelen statsminister med krigsminister.

Hennes nyeste fantasi er at Danmark skal anskaffe langtrekkende missiler, slik at vi kan angripe mål dypt inne i Russland.

For tiden maner Mette Frederiksen også til åndelig opprustning. Danskene skal være beredt på krigen helt inn i sjelen.

Hun retter appellen til både kunst og kirke – to institusjoner som siden opplysningstiden ikke har vært venner: den ene kritisk, den andre ofte autoritær i forsvaret av en tro som ikke trives med for mange spørsmål, og som derfor med rette er henvist til en marginal rolle i demokratiet som en privatsak, ikke et offentlig anliggende.

Tankegangen er avslørende. Det er lojalitet overfor staten Frederiksen ønsker – ikke en kritisk kunst, men et ekskluderende fellesskap, den lukkede dørs identitet.

Entydighetens diktatur

Jeg har møtt mange forskjellige mennesker som har lest romanene mine, og de er ikke alltid meningsfeller eller høyt utdannede. En roman handler ikke om meninger. Den lar seg ikke bruke som redskap. Romanen velger alltid den vanskeligste veien gjennom sinnets labyrinter. Den søker gjerne mørkets steder og handlinger. Også dem må vi kjenne, for de finnes i oss alle, og bare ved å erkjenne dem kan vi velge sant.

Er en identitet bygget på nasjonal eller religiøs tilhørighet nok for et menneske? Er det ikke som å spise den samme maten tre ganger om dagen – kokte poteter til frokost, kokte poteter til lunsj, kokte poteter til middag? Krever ikke kroppen mer? En så ensidig kost er en oppskrift på frivillig feilernæring. Også kalt underernæring.

Gjelder ikke det samme for sinnet? Krever ikke også sinnet mer enn entydighetens diktatur? Er ikke det nettopp hva tilbudet om en beskyttet identitet er – alltid omgitt av murer? Den beskyttede identiteten tåler ikke anfektelser, heller ikke krenkelser. Åndelig opprustning er entydighetens diktatur – altså åndelig underernæring.

Kunst ruster deg ikke til noe. Den er ikke et oppdragelsesmiddel. Den kan gjøre deg klokere, men det er ikke alltid det samme som sterkere. Kunst kan være tvil og nøling, men rådgiveren din vil den ikke være. Nekter den å være. Ellers gir den fra seg sin førstefødselsrett som kunst.

Skal kunsten belære deg? Nei, den skal utvide sinnet ditt, og det er ikke det samme. Når du går nye stier, ser du de gamles utilstrekkelighet. Å bli klokere er alltid en dobbel prosess: Du innser også hvor lite du visste. Med andre ord: Du møter dine egne begrensninger. Ordet kunnskap inviterer i seg selv til tolkning. Det er ikke målbar viten kunsten handler om, men de nølende skrittene i tåkelandet – ikke noen kartlegging av jorden.

Hva betyr opprustning?

Det betyr flere og mer avanserte våpen. Flere soldater. Fremfor alt økt motivasjon, årvåkenhet, beredskap. Med andre ord: en nasjon på permanent krigsfot.

Åndelig opprustnings første offer vil være kunsten, deretter universitetene, deretter demokratiet. Søkende, tenkende, følende mennesker egner seg dårlig som krigsmateriale. Og jeg setter menneskeheten høyt nok til å mene at slik er nesten alle – søkende, tenkende og følende.

Putin har allerede vunnet

Det er Russlands livstidspresident Vladimir Putin danskene skal i krig mot, men sannheten er at han allerede har vunnet. For å vinne over Putin må vi, ifølge de åndelige opprustningens profeter, bli som ham: en forsvarer av kristendom og tradisjonsbundet liv.

Det er ikke en woke-krig med kvinner, homofile og transpersoner Mette Frederiksen mobiliserer til. Statsministeren ønsker et storslått militært CO₂-utslipp, ledet av kampklare menn. På det punktet har hun og Putin, i all sin opprustningsiver, uendelig mye til felles. Putin er åndelig hærfører på begge sider.

Da sosialdemokratiet holdt årsmøte i begynnelsen av september, fikk vi en forsmak på den åndelige opprustningen. Utlendinger er nå som før hovedtema. Innvandrere med bakgrunn fra Midtøsten undergraver det danske samfunnet, understreker Frederiksen. Hardt sårede palestinske barn skal ikke få komme for å behandles på danske sykehus.

Rasismen er i dag sosialdemokratiets normalspråk. Bedre bevis på at Dansk Folkeparti – som nå er marginalisert – likevel vant verdikampen, finnes ikke. Alle snakker i dag som dem når det gjelder utlendinger. Det er ikke rasisten som stemples som ekstremist, men den som vender seg mot rasismen. Vanlig anstendighet, troen på menneskers likhet, stempler deg som samfunnsundergraver. Eksklusjon er den åndelige opprustningens grunngrammatikk.

Bastardens kulturelle gener

Danmark har fått en ny litterær kanon som ledd i den åndelige opprustningen. Nobelprisvinneren fra 1944, Johannes V. Jensen, er ikke lenger blant de forfatterne som er obligatoriske for skoleelever. Han er nå i en B-kategori lærerne kan velge fra, selv om romanen «Kongens Fald» gang på gang er blitt kåret til den beste danske roman noensinne.

Johannes V. Jensen hyllet Tyskland fordi landet ga plass til jødene. Slik var hans kultursyn: det var møtet mellom kulturer som skapte utvikling – ikke isolasjonen dem imellom. Hans ideal var ikke den raserene tyskeren eller dansken, men bastarden – for i bastardens kulturelle gener bor skaperevnen. Derfor hører han, i disse åndelige opprustningstider, selvsagt ikke hjemme på litteraturens topp-ti-liste.

Hvorfor skal en kanon være nasjonal? Hvorfor kan den ikke romme Homer og Sappho, Lao Tse og Du Fu, Shakespeare og Tolstoj, Virginia Woolf, Simone de Beauvoir, Elsa Morante og Wislawa Szymborska, Walt Whitman, Sylvia Plath og Toni Morrison?

Er ikke litteraturens egentlige mening dens universalitet – det som krysser alle historiske og kulturelle grenser? Skal ikke litteraturen vise oss våre indre verdensborgere i stedet for å oppdra oss til nasjonalister?

Hvis det noen gang blir krig med Russland – og det ikke bare blir ved nattlige droner over flyplassene våre – er det da dansker mot russere? Er det ikke snarere verdensborgere mot et autoritært system som vil sperre det russiske folket inne i sin trange, klaustrofobiske historie? Hva er nasjonalisme annet enn et låst rom befolket av innsatte, oppdratt til agorafobi – frykten for åpne plasser? Og bør ikke vårt svar på kravet om åndelig opprustning være et ja til åpne plasser og møtene de inviterer til?

Le så høyt du kan

I den åndelige opprustningen er det ingenting å le av. Ikke le. For dette er alvor. Jo – le så høyt du kan. Latteren er den beste motgiften i tider med åndelig opprustning. Latter er ikke bare underholdning – den er en omveltende kraft som undergraver enhver autoritær makt, som alltid fremstiller seg som hevet over argumenter og innvendinger.

Mangel på humoristisk sans er kanskje det alvorligste menneskelige underskuddet som finnes – og den mangelen synes på tragisk vis å være en av maktens følgesykdommer.

Det første urovekkende tegn på at diktaturet nærmer seg, er når latter blir forbudt og komikere forfølges. Latter er demokratiets livsnerve.

Jeg er ikke pasifist. Min pasifisme fikk et banesår under krigen på Balkan, da jeg så danske politikere og prominente forfattere bagatellisere – eller tie om – folkemordet på 130.000 bosniere. Bare væpnet makt kunne ha stoppet myrderiene, slik det altfor sent skjedde i Kosovo.

Krig kan være uunngåelig, men den undergraver alltid de demokratiske idealene vi setter høyest. Det krever årvåkenhet og indre kamp å komme ut av en krig med sin menneskelighet i behold – enten man er soldat på slagmarken eller politiker som må sende mennesker i døden.

Og når man som Mette Frederiksen til og med hyller opprustning – både militær og innbilt åndelig – er det ikke annet enn avstumpethet innpakket i det danske flagget.

Tenk om vi i stedet rustet opp til omsorg og omtanke for mennesket ved siden av oss – uansett hvem han eller hun er. Tenk om det også var drivkraften i våre fellesskap: at det kunne finnes andre fellesskap enn våre egne, men at vi likevel var forbundet med dem i gjensidig forpliktelse.

La oss skape et alternativ til den åndelige opprustning. La oss våge å hengi oss til de drømmene vi deler – også de vi knapt tør si høyt. Hva skal vi kalle det? Skal vi overlate det til kunstens hviskende kor, som alltid tør gi etter for drømmenes kraft, å finne et navn?

Åndelig oppblomstring. Er det ikke det vi ønsker? Er det ikke det vi alle, fra sjelens fruktbare muld, drømmer om å gi hverandre – blomstringens mulighet?

La meg slutte med et sitat av forfatter Toni Morrison: «Vi er her ikke for å frelse verden. Vi er her for å elske den.»

Mer enn noensinne i krigstid. Hvorfor ellers kjempe?

Debattredaksjonen har oversatt teksten fra dansk ved hjelp av ChatGPT.