Da Monique Baylor var to år gammel, ble faren drept av en hvit mobb. Nå merker hun rasismen igjen.

PARKESBURG, PENNSYLVANIA (Aftenposten): Faren ble drept av en hvit mobb. Nå føler Monique Baylor at rasismen er på vei tilbake.

Monique Baylor bor i småbyen Parkesburg i Pennsylvania. Hun sier hun har opplevd rasisme. Foto: Tomm W. Christiansen / Aftenposten

Visepresident Kamala Harris ligger svært godt an til å bli presidentkandidaten til Det demokratiske partiet. Hun kan dermed bli den andre fargede presidenten i USA de siste to tiårene.

Det betyr ikke at rasisme ikke lenger et tema i USA. 44 prosent av de svarte sier at de ikke tror at de noen gang vil bli likestilte med hvite.

– Nylig skrek en utålmodig bilist n-ordet etter meg gang på gang, forteller Monique Baylor, som er farget.

Trump trakk i tvil om Harris er svart

Svarte amerikanere svarer i meningsmålinger at de ikke har opplevd noen reduksjon i rasismen etter «Black Lives Matter». Anerkjente PEW Research melder at 65 prosent av svarte amerikanere ikke så noen bedring etter demonstrasjonene.

The Leadership Conference Education Fund bruker tall fra FBI, som viser at antallet hatytringer har økt kraftig etter at Barack Obama stilte til valg i 2008.

Menneskerettighetsorganisasjonen Southern Poverty Law Center melder også om en kraftig økning i hatefulle ytringer. Det rammer ikke bare svarte, men jøder, latinamerikanere og skeive.

Kamala Harris er barn av to immigranter, den ene fra India, den andre fra Jamaica. Foto: Mat Otero / AP / NTB

Donald Trump skapte store overskrifter da han onsdag gjorde rase til et tema da han snakket om rivalen Harris.

– Er hun indisk eller er hun svart? Hun har vært indisk hele tiden, og plutselig gjorde hun helomvending og ble en svart person, sa Trump da han besøkte organisasjonen National Association of Black Journalists i Chicago onsdag. Harris, som selv er født i USA, er barn av to immigranter. Moren er fra India, mens faren er fra Jamaica.

Harris slo tilbake noen timer senere ved å si at Trumps spydige utspill om hennes etnisitet er respektløst og splittende.

– La meg få si følgende: Det amerikanske folket fortjener bedre, sa Harris i en tale for en forening for svarte, kvinnelige akademikere natt til torsdag norsk tid.

Mistet faren

Én av dem som nylig har opplevd hatefulle ytringer, er Monique Baylor.

Hun bor i Parkesburg, Philadelphia. Det er en søvnig småby. Mange av de rundt 4000 innbyggerne pendler med toget inn til Philadelphia. 90 prosent av innbyggerne er hvite, nesten 7 prosent er svarte.

– Jeg er egentlig konservativ, og lenge stemte jeg republikansk, sier 61-åringen.

Ved forrige lokalvalg ble hun valgt inn i bystyret, som demokrat. Men hun kjemper fortsatt for forsiktig pengebruk og annen konservativ politikk.

– Jeg byttet parti da Barack Obama ble valgt, sier hun.

– Da opplevde jeg rasismen.

Som Obama er hun «halvt hvit og halvt svart».

– Men jeg regner meg som svart. Faren min kjempet for borgerrettighetene på 1960-tallet, den arven har jeg tatt opp, fortsetter hun.

Farens engasjement kostet familien dyrt. Etter et arrangement på Labour Day Labour DayUSAs svar på 1.mai. Føderal fridag den første mandagen i september. i 1969 ble han skutt av medlemmer i en rasistisk motorsykkelgjeng. Ifølge lokalavisen var de i byen «for å opprettholde lov og orden».

Baylor var rundt to år gammel og kan ikke huske faren sin.

– Jeg har hørt så mye om ham og vil kjempe for det samme som ham, sier hun.

Nylig kjørte hun bil i storbyen Philadelphia. En utålmodig bilist reagerte på et eller annet.

– Han fulgte etter meg og skrek n-ordet gang på gang, forteller hun.

– Noen har vel alltid hatt slike holdninger, men nå skjuler de det ikke.

Hatsk tone

Velgerne Aftenposten treffer i Parkesburg og andre småsteder utenfor Philadelphia er skremt av den aggressive og hatske tonen i valgkampen. De mener det er blitt mye verre de siste årene.

– Frisørens første bud er å ikke snakke politikk, sier Amarliano Fields.

Han har en kunde i stolen, men bryter regelen og snakker gjerne om den pågående valgkampen. Fields er rett og slett redd for at den hatske tonen i valgkampen fører til mer rasisme.

Snart 80 år gamle Jay Johnson nikker i frisørstolen. De to deler syn, og er bekymret over alt hatet som dukker opp i valgkampen.

Begge frykter for demokratiets fremtid.

Frisøren selv sier han er redd for at barnebarnet på to år ikke får muligheten til å stemme når hun blir 18 år.

– Nå håper jeg at Kamala blir president. Vi har alle hatt mødre som beskytter oss. Jeg tror at dersom Kamala blir president, vil hun beskytte oss som en mor.

Overrasket ordfører

På det lille rådhuset sitter ordfører John P. Hagan II og politisjefen Ryan Murtagh. Begge sier at påstandene om økt rasisme er nye for dem. Dersom det siktes til det som skjer på nasjonal basis, ser de ikke bort fra at det er sant.

Men ordføreren har ikke hørt noen klage i egen by.

Politisjefen føyer til:

– Vi er veldig opptatt av inkludering og mangfold. Politistyrken her i byen gjenspeiler faktisk befolkningen, både når det gjelder etnisitet og kjønn er alle representert.

– Jeg er opptatt av at vi skal være en del av samfunnet her. Politifolk må delta, trene ungenes idrettslag og bidra i samfunnet. Da blir ikke politiarbeidet bare en jobb, men noe man gjør for at byen skal bli et bedre sted.

Men de er opptatt av tonen i den politiske debatten. Ordfører Hagan mener at sosiale medier og internett må ta en stor del av skylden. Når unge mennesker knapt ser opp fra telefonen, men suger til seg alt de fores med, kan det gå galt, mener han.

Akkurat her er de tre afroamerikanerne Aftenposten møtte enige. De bekymrer seg også over at de tradisjonelle mediene ikke lenger når ut til mange velgere. I stedet bruker særlig de unge sosiale medier, der holdningene de allerede har blir styrket.

John Hagan II har vært ordfører i 22 år. Han tror at rasisme og hat særlig kommer frem på sosiale medier. Foto: Tomm W. Christiansen, Aftenposten

Lær av småbyene

Hagan har vært med i lokalpolitikken i tre tiår. Han ble valgt som ordfører i 2002, og har ikke tenkt å gi seg med det første.

Byen er delt ganske på midten politisk. Grovt sett bor det demokrater nord for togskinnene og republikanere på sørsiden. Selv er Hagan demokrat.

– Jeg har det samme navnet som faren min, han var en respektert mann i byen. Første gangen jeg ble valgt, trodde nok mange at de stemte på far, smiler han.

Han skulle ønske at rikspolitikerne ville lære av lokalpolitikken.

– De skjeller hverandre ut på nedrigste vis. I alle mine tiår i lokalpolitikken, har jeg aldri hørt noen snakke slik til hverandre, sier han.

For lokalpolitikerne dreier det seg om å kunne se naboene i øynene og si at de gjør sitt beste.

– Det er i alle fall ikke personlig vinning som driver oss, føyer han til.

Han legger ikke skjul på at det er et spark mot «den politiske eliten» i Washington.