Da gutten på cirka 12 år takket meg, endret noe seg i meg

Da gutten på cirka 12 år takket meg, gikk jeg fra å føle meg som en irriterende kjerring til en sårt trengt nabokjerring som bryr seg, skriver innleggsforfatteren. Foto: Zidni Ilman Nafi'a, Shutterstock/NTB

Om kjerringer som ser og sier ifra, tenåringsgjenger og ønsket adferd.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Jeg sitter utenfor et kjøpesenter i Grimstad en lørdag. Det kommer en tenåringsgjeng i høylytt konflikt. Guttene er 14–15 år. Det snakkes norsk og arabisk.

De knuffer litt. Jeg ser at de andre rundt inngangen trekker seg tilbake. Knuffingen blir slåsskamp.

Instinktivt får jeg nok. «AYYY! SLUTT MED DET DER! Ikke gidd! Sånn behandler vi ikke hverandre.» De spretter vekk. I sjokk over at noen har sagt dem imot. Sett dem. De ser på meg og stikker.

Jeg blir sittende og føle meg som en skikkelig kjerring. Den store kjeften min – jeg bare må involvere meg. Hvorfor gjorde ingen andre det? Hvor er de voksne? Flere sto jo utenfor?

Skamfull reiser jeg meg. En gutt på cirka 12 år kommer bort. «Hei du, jeg ville bare si at det var skikkelig bra det du gjorde der. At du sa ifra. Flere burde gjøre det. Takk.»

Jeg går fra å føle meg som en irriterende kjerring til en sårt trengt nabokjerring som bryr seg.

Det skrives, snakkes og debatteres om tenåringsgjenger og unge kriminelle. Spesielt gutter med innvandrerbakgrunn. Tiltakslisten er lang. Vi kan alle begynne å ta litt ansvar. Vi former alle samfunnet og må korrigere hverandre. Vise tydelig den adferden vi ønsker.

Vær en kjerring – i beste betydning – en som ser og sier ifra.