«Bunnsolid standup»

Sist jeg så humor på Sentrum Scene var det Martin Lepperød som stod her.

Før det, Jimmy Carr, og nå altså Henrik Fladseth.

Det er noe voldsomt sjarmerende med å se de to navnene Lepperød og Fladseth med gigantiske Jimmy Carr, og det sender et viktig signal til norsk humorbransje: det er fullt mulig å bygge seg en massiv fanskare uten å fanges i Elina Krantz’ hamsterhjul på Latter.

Stor fanskare

Henrik Fladseth, komikeren med det brølende magadraget har klart det, til og med bak strømmetjenestenes betalingsmurer.

VGTV-suksessen «Ikke lov å le på hytta» gjorde i sin andre sesong Fladseth til allemannseie, og Ringenes Herre-referansen «Looks like meat's back on the menu, boys» ble (sikkert irriterende nok) synonymt med navnet Henrik Fladseth i lang tid etterpå.

I vår har han hatt suksess med det jeg mener er en av de skarpeste, norske humorseriene gjennom tidene, «Føkkings Fladseth» på TV 2.

Hans brautende og høylytte fremtoning har mange delte meninger om, men rundt 1000 mennesker var fredag kveld enige om at han ikke bare hyler og skriker på måfå.

Utenfor scenen fremstår Fladseth som en intellektuelt søkende komiker med en analytisk nysgjerrighet på samfunnet rundt ham.

Derfor føles det som en treffende presisering at hans andre soloforestilling heter «Lavkultur».

Her skal det ikke intellektualiseres eller vippes med høyverdig flosshatt, det skal knulles og fises over en lav sko (Fladseths egne ord).

Kledelig enkelt

Etter et glimrende oppvarmingssett av Hans Magne Skard tar det ikke lang tid før det er helt tydelig at Fladseth og tittelen hans ikke lyver.

«Lavkultur» er bygget på det aller mest velbrukte formatet: menneske som forteller vitser.

Når mennesket heller ikke bruker en eneste kalori på scenografi, staffasje eller unødvendigheter er den spartanske tilnærmingen til fiksfakseri helt ufattelig lettende.

Vi som husker norsk standup i sin spede begynnelse på 90-tallet kjenner dette godt. Fra historie én til historie to og historie tre, fullt av mellompoenger og veloverveide overganger, uten nevneverdige digresjoner.

Når formatet er såpass lite utforskende gjelder det å ha god tekst og godt scenespråk.

Heldigvis vet Fladseth utmerket godt hva som er hans forte, og holder seg til den.

Det banale er det geniale

En av grunnene til Fladseths suksess er at man bare føler at å observere ham forholde seg til samfunnet i 24 timer ville vært en kavalkade av hysteriske reaksjoner og genuine raseriutbrudd.

Blikket hans virker alltid utforskende, og selv om poengene ofte er banale, på grensen til barnslige, klarer han å levere dem med et tilsnitt av intelligens.

Det høres nedlatende ut, men det er faktisk en imponerende bragd å få pissesex til å ikke bare være plumpt og sjokkbasert.

Svakere komikere ville nøyd seg med å mime litt urinering og henge ut dem som mesker seg i det i bingen, men Fladseth utforsker i stedet hvordan noen kan finne på å være nøytral til en så polariserende kink.

Et godt eksempel på hvordan banal sjokkhumor kan skjule en større observasjon gjennom godt teksthåndverk.

Brølets kunst

Så til dette med ropingen.

Nok et godt eksempel der Fladseth perfeksjonerer noe som i utgangspunktet er noe av det mest primitive mennesket er i stand til å gjøre.

«Er det han komikeren som driver og brøler hele tiden?». Ja, det er han, men følg med på når han brøler!

Jeg prøver kanskje å sminke en gris (ropingen, ikke Fladseth), men jeg har aldri sett en komiker ha bedre timing på utbruddene sine.

De kommer ofte helt uventa, og selv om de også er et viktig element i hele scenespråket og det rasende imaget, klarer de fremdeles å overraske.

Tekstlig briljant

«Lavkultur» er ingen øvelse i formmessig innovasjon, ei heller er det et innpakket kalas av veloverveid dramaturgi eller kostymer, revynummer og sang som en slags tornado som spinner i alle retninger.

Nei, «Lavkultur» er i all sin beskjedenhet en meget god scenetekst med så sterk selvtillit at den nesten ikke trenger formmessige ambisjoner.

Showet er ikke alltid like innovativt i materialet heller, men lange, godt utspilte fortellinger om blant annet nær-døden-opplevelser i Nissedal og små, enkle parodier på tegneserietroper er forfriskende purt.

Attpåtil fremført på en måte som ikke hadde gjort seg bort blant 60-tallets komikere.

Og det er det veldig få andre enn Henrik Fladseth som klarer.