– Bryr norske journalister seg om at vi blir drept?

12 hours ago 1



Utenfor Gazas største sykehus Shifa, rapporterer Anas Al-Sharif om nok en ambulanse som uler forbi ham.

Anas jobber for Al Jazeeras arabiske kanal. 28-åringen har blitt ansiktet på krigen i Midtøsten. Han har rapportert om krigens grusomheter dag og natt i mer enn 650 dager.

I løpet av den tiden har Anas opplevd mye smerte. Han har sett gode venner og kolleger bli likvidert av israelske styrker – gravlagt dem med sine egne hender – for så å gå tilbake til rapporteringen.

En reporter på Gazastripen

Al Jazeera-journalist Anas Al-Sharif rapporterer fra Gaza.

Foto: Al Jazeera / NRK

Han står på drapslisten til IDF. Han mistet sin far da israelske styrker bombet hjemmet hans mens han var på jobb i fjor. Trolig var Anas mål for bombeangrepet.

Israel hevder han egentlig jobber for Hamas militære styrker. Al Jazeera, den internasjonale komiteen for beskyttelsen av journalister (CPJ) og Reportere uten grenser (RSF) avviser de israelske anklagene som en «svertekampanje» som setter livet til Anas i fare.

Bryter sammen på lufta

Uansett hva den unge journalisten har opplevd, har han ikke lagt pressevesten og mikrofonen på hylla.

Men under liverapporteringen denne ettermiddagen sliter han med å holde følelsene tilbake når han ser en dame kollapse av utmattelse og sult rett foran kameraet hans.

Dette er situasjonen til folket. Alle opplever den samme smerten, sier Anas på lufta.

Noen leter etter en tallerken med mat, noen etter en brødbit, noen bare etter en slurk vann. Helsearbeidere, journalister, vi venter alle på å dø akkurat nå. Disse bildene sier alt; ord strekker ikke til, sier Anas med sprukken og gråtkvalt stemme, til millioner av Al Jazeera-seere over hele verden.

Gråtende journalist

Al Jazeera-journalist Anas Al-Sharif bryter sammen på luften.

Foto: Al Jazeera / NRK

Den ellers så taleføre TV-reporteren må avbryte live-rapporteringen for å hente seg inn. Han er tydelig utmattet. Han tørker noen tårer og tar seg til ansiktet. I bakgrunnen sier kameramannen:

«Fortsett kjære Anas, fortsett. Du er stemmen vår»

Den dødeligste krigen for pressefolk

Dette er den brutale virkeligheten til journalistkolleger på Gazastripen.

De som har trosset døden og overlevd det israelske bomberegnet de siste 21 månedene, sliter nå med å gjøre jobben sin fordi de, i likhet med Gazas to millioner innbyggere, er sultne.

Nå tar verdens største medieorganisasjoner bladet fra munnen.

– Siden AFP ble stiftet i august 1944 har vi mistet journalister i krig, vi har hatt sårede og fanger i våre rekker, men ingen av oss kan huske å ha sett en kollega dø av sult. Vi nekter å la dem dø, skriver det franske byrået i en erklæring de la ut på X tidligere i uken.

Store mediehus som BBC, Al Jazeera, AP og Reuters har fulgt etter. De krever at Israel slipper inn internasjonal presse slik at vi kan gjøre jobben vår og dokumentere blodbadet på Gazastripen.

NRK og andre mediehus har også skrevet under på et opprop som krever at palestinske journalister må få slippe ut, og internasjonale journalister slippe inn.

Disse oppropene er viktige, selv om de kanskje kommer på overtid.

Nektes innreise av Israel

Jeg har reist til Israel ni ganger siden 7. oktober-angrepene for å dekke krigen – fra israelsk side. Jeg har møtt israelske ofre og fått frem hvordan krigen preger det israelske samfunnet.

Journalister fungerer som vitner til en krig. Vi dokumenterer krigsforbrytelser, vi faktasjekker og avdekker løgnene til de krigende partene. Og vår jobb er å humanisere en krig.

Men vi får ikke møte ofrene på Gazastripen, som ligger en times kjøretur fra Tel Aviv.

Vi får ikke gitt de 17.000 drepte palestinske barna et ansikt og et navn.

Døde barn i Gaza

17.000 barn er drept av israelske bomber og kuler. Det utgjør 25 drepte barn i snitt hver dag i mer enn 650 dager.

Foto: AFP

Vi slipper ikke inn fordi Israel og Egypt nekter oss innreise. Når jeg spør israelske talspersoner hvorfor, sier de «det er for farlig for dere».

Men det argumentet kjøper ingen mediehus i verden. Å dekke krig er noe av det viktigste vi journalister gjør, og redaksjoner over hele verden er villige til å ta kalkulerte risikoer for å sende reportere inn i krigssoner.

Dermed må våre palestinske kolleger på kyststripen gjøre jobben på vegne av oss. De har vært verdens øyne og ører under bomberegnet.

Pinlig stillhet

NRK samarbeider med to team på Gazastripen. For noen måneder siden stilte en palestinsk kollega meg et spørsmål:

– Bryr norske journalister seg om at vi blir drept? Har de vist solidaritet med oss her på Gazastripen?

Spørsmålet traff meg som en slegge i magen. Jeg måtte si det som det var.

Nei, det er ikke mange norske journalister som har hevet stemmen om lidelsene til palestinske kolleger.

Journalistbegravelse i Gaza

Mer enn 230 palestinske journalister er drept av israelske styrker.

Foto: AP

Spørsmålet har kvernet i hodet mitt siden.

Hvorfor har norske og vestlige journalister vært stille om angrepene på våre palestinske kolleger?

Er det fordi vi ikke har tradisjon for å ta journalistkolleger som utsettes for overgrep og drap i forsvar?

Dobbeltmoral

Nei, for da IS-terrorister angrep det franske satiremagasinet Charlie Hebdos redaksjonslokaler for ti år siden, og drepte sju franske kolleger, var fordømmelsen unison fra Presse-Norge.

Je Suis Charlie skilt

Da sju franske journalister i det satiremagasinet Charlie Hebdo ble drept viste hele Presse-Norge solidaritet med ofrene.

Foto: AFP

Mange av oss endret til sorte profilbilder på Facebook og la ut hashtagen #JeSuisCharlie – eller «jeg er Charlie», i solidaritet med de drepte kollegene.

Det skulle bare mangle.

Da Washington Post-journalisten Jamal Khashoggi ble drept på bestialsk vis av et saudiarabisk drapslag inne på konsulatet i Istanbul i 2018, var fordømmelsen unison fra Presse-Norge.

Norske redaktører, kommentatorer og samfunnsdebattanter tok pennen fatt og skrev harmdirrende kommentar- og lederartikler om hvor viktig det var å fordømme drapet og verne om presse- og ytringsfriheten. De neste årene kunne man knapt lese en sak om Saudi-Arabia hvor Khashoggi-drapet ikke var nevnt.

Det skulle bare mangle.

Men når 230 palestinske kolleger blir drept, så er det nesten stille fra den norske journaliststanden. Med unntak av enkeltsaker om palestinske journalister som har blitt drept og angrepet, er det lite fra redaktører og kommentatorer, som ellers roper høyt når ytringsfriheten krenkes.

Det til tross for at Reportere uten grenser sier mange palestinske journalister på Gazastripen har blitt regelrett likvidert av israelske styrker.

Solidaritet – ikke aktivisme

Misforstå meg rett. Jeg sier ikke at norske journalister skal drive med aktivisme. Det er ikke vår jobb, og det skal vi holde oss unna.

Men hvor blir det av den personlige solidariteten og engasjementet vi viste Charlie Hebdo og Jamal Khashoggi?

Norske journalister har mange følgere i sosiale medier. Hvorfor har bare et lite knippe kolleger løftet frem historiene til drepte palestinske kolleger?

Ville vi vært like stille hvis det var Hamas som drepte 230 israelske journalister? Eller hvis Russland hadde drept 230 ukrainske kolleger?

Jeg må innrømme at det betimelige spørsmålet til den palestinske kollegaen på Gaza, og den øredøvende stillheten fra den norske journaliststanden – spesielt fra redaktører og kommentatorer – har plaget meg.

Akkurat som Anas er stemmen til Gazas fengslede og utsultede befolkning – burde pressefolk fra privilegerte Norge vært stemmen til kolleger som Anas.

Publisert 03.08.2025, kl. 14.07

Read Entire Article