Brukerperspektivet mangler

Tvilsomt premiss, skriver Kristin Clemet om Avkommersialiseringsutvalgets svar. Foto: CF-WESENBERG

Det kan virke som at flertallet i utvalget mener at «fellesskapets styring» alltid er effektiv og rettferdig.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I en kommentar i Aftenposten 9. september kritiserte jeg Avkommersialiseringsutvalgets utredning for å mangle brukerperspektiv. Flertallet i utvalget synes å ha en overdreven tro på hva stat og kommune kan få til, mens det har en paternalistisk holdning til brukerne.

I et svar til meg hevder deler av flertallet at jeg «bygger på et åpenbart urimelig premiss» (14. september).

Etter min mening bygger flertallet i utvalget på et tvilsomt premiss.

Forbausende å lese

Premisset er at skattefinansierte velferdstjenester skiller seg fra alle andre varer og tjenester, fordi det på én og samme tid dreier seg om «basisbehov» og «komplekse» tjenester, og fordi brukerne er «i en sårbar situasjon».

Men alle velferdstjenester dekker ikke «basisbehov», og alle brukere er ikke i «en sårbar situasjon». Derimot kan man lett tenke seg andre tjenester, som faktisk dekker basisbehov, og som er veldig komplekse, som for eksempel kjøp av bolig.

Det er påfallende hvordan flertallet i utvalget i sitt svar til meg understreker at målet om økonomisk fortjeneste kan ha ulemper, uten at det med ett ord reflekterer over fordelene med å ha et mål om fortjeneste eller hvilke ulemper det kan ha at ingen aktører har et mål om fortjeneste.

Det er forbausende å lese hvordan disse medlemmene omtaler «markedet» for velferdstjenester, som om de har glemt at det eneste de har hatt som mandat å utrede, er velferdstjenester som allerede er regulert og finansiert av det offentlige.

Sverige skiller seg fra andre

Flertallet mener at muligheten til å velge skole kan ha negative konsekvenser. Ja, det er selvsagt. Spørsmålet er om det også kan ha positive konsekvenser.

Offentlig finansierte friskoler vil pr. definisjon hverken gjøre et skolesystem bedre eller verre. Det er måten de finansieres og reguleres på, som avgjør om de kan være et positivt tilskudd til skolesystemet. Måten friskoler reguleres og finansieres på, varierer veldig mellom ulike land. Det er svært lite relevant, slik utvalget gjør, å bruke svenske erfaringer for å belyse den norske friskoletradisjonen. Sveriges friskoleregime skiller seg fra regimene i nesten alle andre OECD-land.

Det kan virke som at flertallet i utvalget mener at «fellesskapets styring» alltid er effektiv og rettferdig. Men «fellesskapet» er bare et kodeord for politikere og ansatte i stat og kommuner, altså mennesker. Og de kan, som alle andre mennesker, mangle kompetanse, ta feil eller forfølge sine egne, personlige mål på bekostning av brukerne.

Heller ikke dette er gjenstand for nevneverdig refleksjon i utredningen.