Bratbak kan ikke forvente at alle skal delta i jubelkoret for relikvier

DEBATT: Pål Bratbak og St. Svithun menighet har selvsagt full rett til å juble over relikvien sin. Men en bør ikke forvente at alle andre skal delta i jubelkoret.

Ola Tjørhom skriver i dette innlegget hvorfor han ikke er så entusiastisk i møte med relikvier.

Jeg nøyer meg med følgende merknader til Pål Bratbaks reaksjon på min ytring om relikvier og byjubileet, i Stavanger Aftenblad nylig:

I Vårt Land 14. oktober uttalte Bratbak seg sterkt euforisk om «tredjegrads-relikvien» fra St. Svithun: «Eg har det veldig bra! Eg svever, eg er veldig lettet og veldig happy …». Når en tøybit som er anskaffet i Stavanger og har blitt strøket over en hodeskalle vekker så heftig begeistring, er det forståelig at kritiske spørsmål i sakens anledning faller pastoren tungt for brystet. Men med fare for å nok en gang bli avfeid som kunnskapsløs, desinformerende, flåsete etc., må jeg innrømme at jeg ikke kan slutte meg til Bratbaks entusiasme.

Teller bare katolskproduserte relikvier?

Dette skyldes ikke minst hovedpoenget i innlegget mitt, som synes å ha gått Bratbak hus forbi: Det finnes flere andre – og mye mer substansielle – bånd mellom Stavanger og St. Svithun: Domkirken som en viet til helgenen, langvarige kontakter med Winchester bispedømme, og ikke minst kirkefellesskapet mellom Den norske kirke og Church of England – St. Svithuns kirke. Bratbak hevder flere ganger at Stavangers skytshelgen har vært «fraværende» ved viktige anledninger. Her er det tydeligvis bare katolskproduserte relikvier som teller.

Bratbak farer med harelabb over relikvieindustrien og den ofte akutte faren for forfalskninger etc. Det andre vatikankonsil (1962–65) er katolisismens eneste offisielle moderniseringstiltak i nyere tid og inngår knapt i konservative norske katolikkers favorittlektyre. Men pastoren bør sjekke kirkemøtets kritikk av magi i relikviekulten, krav til autentisitet, og advarsler mot kommersialisering. Jeg foretrekker konsilets nøkternhet framfor Bratbaks begeistring.

En grav i Stavanger?

Det mest kuriøse i pastorens ytring er forestillingen om at St. Svithun, gjennom den aktuelle tøybiten, «igjen skal ha en grav i [Stavanger]». Ikke engang Den katolske kirke gravlegger relikvier, de oppbevares i kirkerom som fokus for bønn og meditasjon. St. Svithun er allerede trygt begravd, i Winchester.

I et glimt av økumenisk ånd, skriver Bratbak at «det er lov å mene at [tredjegrads-relikvier] er sprøyt». Jeg lurer på om pastoren virkelig mener dette. For ham er tøybiten slett ikke «sprøyt». Han synes tvert imot å være skråsikker på at den er avgjørende for Stavanger og byens beboere, uavhengig av religiøs tilhørighet. Pål Bratbak og St. Svithun menighet har selvsagt full rett til å juble over relikvien sin. Men en bør ikke forvente at alle andre skal delta i jubelkoret.

Den katolske kirke sliter fortsatt med den fatale overgrepskrisen og andre blytunge utfordringer. Da kan større lydhørhet overfor kritiske innspill være tjenlig.