Bortekamp på hjemmebane

Den amerikanske kulturkrigen lever i beste velgående i Norge. Ikke bare i ekkokamrene på nettet, men i bygdene, i kristne miljøer – og både på høyre- og venstresiden.

Den lever også i min egen familie.

Når skjedde dette? Har vi blitt snikamerikanisert? Har vi undervurdert hvor sterkt algoritmer på Facebook, TikTok og YouTube former vår virkelighetsoppfatning?

Bare i min familie er vi delt i leire. Høyre eller venstre. Konservativ eller liberal. Pro-Israel eller pro-Palestina. Ingen sentrum. Ingen nyanser. Bare frontlinjer.

Nylig skrev et familiemedlem på Facebook: «Jeg er Charlie Kirk». Han beskrev seg som utrygg etter drapet på Kirk. Et annet familiemedlem skrev til meg at han frykter å bli skutt – bare fordi han er kristen. Og stadig flere identifiserer seg med Charlie Kirk og hans konservative verdier.

Men ingen skrev: «Jeg er Tamima.» Ingen skrev: «Jeg er Johanne.» Eller «Jeg er Benjamin.» Hvorfor identifiserer flere seg med en amerikansk kulturkrig, enn med ofre for politisk vold her hjemme?

Statistikken er tydelig: Det er langt farligere å være minoritet i Norge enn å være hvit kristen. Likevel har det vokst frem en forestilling om at vi står midt i en kamp mellom høyre og venstre, mellom «oss» og «dem». Den amerikaniserte kulturkrigen har fått fotfeste – i bygdene, i menighetene og i familier som min egen.

Vi har blitt snikamerikanisert.

Dette er ikke bare et personlig problem. Vi ser det i norske debatter om pride, kjønn og identitet i skolen, og i debatt om Israel/Palestina. Polariseringen her hjemme er mindre enn i USA, men ekkokamrene gjør det lett å tro at «krigen» er like akutt i Norge som i Amerika.

Algoritmene er designet for konflikt: De viser oss innhold som provoserer, polariserer og bekrefter det vi allerede tror.

Det er tydelig at vi lever i ulike virkeligheter. Mine feed-algoritmer bekrefter mitt verdenssyn, mens mine familiemedlemmers bekrefter deres. Sosiale medier tjener på at vi krangler i kommentarfeltene, heller enn å snakke sammen rundt bordet.

Jeg møter ungdom ukentlig, og tilrettelegger for dialog og uenighet. Ofte er det lettere å fasilitere uenighet blant pubertale tenåringer enn å diskutere politikk med min egen familie. Hvorfor?

Fordi ungdom i dag daglig møter mennesker med ulik religion, bakgrunn og meninger. De lærer å stå i uenighet. Vi voksne derimot, trekkes lettere inn i ekkokamre. Jo eldre vi blir, jo friere står vi til å velge miljøene våre – og jo mer ensrettede blir de.

Mye står på spill hvis vi ikke endrer kurs. Vi kommer til å se mer polarisering, en svekket offentlig samtale og et demokrati som mister evnen til å tåle uenighet.

Vi kommer til å importere enda flere konflikter som egentlig ikke hører hjemme i Norge – konflikter som splitter familier, venner og lokalsamfunn.

La oss tørre å møte hverandre ansikt til ansikt – med respekt, uenighet og nyanser.

Det kan være så enkelt som å invitere naboen på kaffe, diskutere politikk på arbeidsplassen, eller å aktivt søke mot innhold som utfordrer vårt eget verdensbilde.

Først da kan vi bygge et demokrati som tåler uenighet, uten å importere en kulturkrig som ikke er vår.