Bør Norge satse på den nordiske atombomben?

Norge har bare to missilsystemer som teoretisk sett kan brukes: «Naval Strike Missile» og «Joint Strike Missile», skriver Fabian Rene Hoffmann. På bildet skytes førstnevnte opp utenfor Andøya. Foto: Sjøforsvaret, NTB

Uten amerikansk deltagelse i Nato har Russland et kjernefysisk overtak over Europa.

De siste ukene har fundamentalt endret Norges sikkerhetssituasjon. Nå som USA – Norges viktigste allierte – ikke lenger er en pålitelig sikkerhetspartner, må betydelige hull i den norske og europeiske forsvarsarkitekturen håndteres.

Ett alternativ er å anskaffe atomvåpen for å avskrekke Russland. Major Johannes Kibsgaard oppfordret nylig i Aftenposten til en åpen debatt om en felles nordisk avskrekking, delt mellom Danmark, Finland, Norge og Sverige.

En kompleks og risikofylt vei

Et robust nordisk atomvåpenarsenal vil etter mitt syn styrke Norges og Europas sikkerhet betydelig, men veien dit er kompleks og full av risiko. Selv om kjernefysisk spredning ikke bør avvises uten videre, må kostnadene og fordelene ved et atomvåpenprogram vurderes nøye.

Uten tilgang til amerikanske atomvåpen vil Europa utvilsomt bli mindre sikkert. Sammenlignet med Frankrike og Storbritannia besitter USA den klart største, mest varierte og mest kapable atomstyrken.

Et robust nordisk atomvåpenarsenal vil etter mitt syn styrke Norges og Europas sikkerhet betydelig, men veien dit er kompleks og full av risiko. Selv om man ikke bør avvise kjernefysisk spredning uten videre, må kostnadene og fordelene ved et atomvåpenprogram vurderes nøye.

Ikke en troverdig trussel

Dette er særlig problematisk når det gjelder muligheten for å utvide den franske og britiske atomparaplyen til å dekke andre europeiske stater. Frankrike og Storbritannia kan i prinsippet love å gjengjelde et angrep på sine europeiske allierte, men de kan ikke troverdig true med å utkjempe og vinne en atomkrig mot Russland.

Dette er kanskje ikke et stort problem for land som Tyskland eller Nederland, som ligger geografisk nær Frankrike og Storbritannia. Det sikrer at en eksistensiell trussel mot dem også i praksis vil være en eksistensiell trussel mot Paris eller London. Men jo lenger unna man kommer, jo større er usikkerheten om denne atomparaplyen faktisk er troverdig, også for Norge.

Den åpenbare løsningen for Norge og de nordiske allierte ville være å utvikle sin egen atomavskrekking fremfor å stole på en alliert hvis forpliktelser kanskje ikke er troverdige. Problemet er at dette er både krevende og risikabelt.

Vanskelig, men ikke uoverkommelig

Å etablere en robust atomavskrekking krever tre hovedskritt:

1. Anskaffelse av fissilt materialefissilt materialeFissil er en betegnelse som brukes for materie som deler seg i to etter å ha fanget inn et nøytron. Denne prosessen kalles fisjon. (plutonium eller uran av våpenkvalitet)
2. Design av et funksjonelt atomvåpen
3. Sikring av arsenalets overlevelsesevne

Av de nordiske landene er det kun Finland og Sverige som har sivile atomprogrammer. Å omstille disse til militære formål ville imidlertid være utfordrende, særlig på kort sikt.

Finske og svenske kjernekraftreaktorer opererer med høy brenselsforbruksrate. Dette gir en større andel uønskede isotoper i brukt brensel og gjør dem uegnet for produksjon av våpenplutonium. I tillegg har ingen av de nordiske landene kapasitet til å reprosessere fissilt materiale, noe som betyr at de mangler evnen til å separere de ønskede isotopene kjemisk fra de uønskede.

Det er ingen grunn til å tro at det internasjonale samfunnet vil støtte en spredning av atomvåpen i Nord-Europa, skriver Fabian Rene Hoffmann. På bildet: en modell av atombomben USA slapp over Nagasaki i Japan. Illustrasjonsfoto: Toru Hanai, Reuters

Også utviklingen av et fungerende atomvåpen vil være utfordrende. Selv om det sannsynligvis er mulig å integrere fissilt materiale i et funksjonelt våpendesign relativt raskt, vil de nordiske statene ha store vanskeligheter med å finne egnede leveringssystemer.

Norge har for eksempel bare to missilsystemer som teoretisk sett kan brukes til dette formålet: «Naval Strike Missile» og «Joint Strike Missile». Begge har relativt kort rekkevidde og lav hastighet, noe som begrenser rekkevidden og reaksjonstiden og øker sårbarheten.

For å etablere en robust atomavskrekking vil Norge og landets nordiske allierte trolig trenge minst flere dusin godt beskyttede atomstridshoder. Disse må utplasseres på ubåter eller mobile utskytningsplattformer skjult dypt inne i fjell og tunneler, klare for umiddelbar utskyting.

Det er viktig å understreke at ingen av disse utfordringene er uoverkommelige. Tvert imot har Norge sammen med sine nordiske allierte den teknologiske kapasiteten til å gjennomføre dette. Likevel vil etableringen av et troverdig atomarsenal sannsynligvis ta flere år, selv med en målrettet innsats. Et atomvåpenprogram er derfor ingen «quick fix» på Europas sikkerhetsdilemma, slik det noen ganger fremstilles.

Politisk og militær risiko

Å skaffe seg en uavhengig atomkapasitet vil også være forbundet med betydelig risiko – både politisk og militært.

Det er ingen grunn til å tro at det internasjonale samfunnet vil støtte en spredning av atomvåpen i Nord-Europa. De nordiske statene ville sannsynligvis møte sterk motstand, inkludert fra stormakter som Kina og India. Når det gjelder USA, kunne Norge sammen med sine allierte i beste fall forvente likegyldighet til sine atomambisjoner. I verste fall kan de møte harde sanksjoner og internasjonal isolasjon.

Militært vil perioden mellom oppstarten av et nordisk atomprogram og etableringen av en robust avskrekking være særlig farlig. Russland kan velge å slå til før de nordiske statene oppnår en garantert andreslagsevne. Dette kan innebære angrep på finsk og svensk atominfrastruktur før de har produsert tilstrekkelig fissilt materiale, eller før arsenalet er stort nok til å utgjøre en troverdig trussel.

Må vurderes nøye

Ingen av disse utfordringene eller risikoene betyr at Norge automatisk bør utelukke et atomvåpenprogram. Gitt de dramatiske endringene i Norges sikkerhetssituasjon bør atomalternativet være på bordet. Selv om Norge til slutt skulle velge å avstå fra et aktivt atomprogram, kan selve trusselen om et slikt initiativ komplisere Moskvas planlegging og gi politiske fordeler.

Når det er sagt, må debatten forankres i realiteten. Norges jakt på et atomvåpenprogram kan redusere sikkerheten betydelig på kort sikt, selv om det på lang sikt kanskje kan fungere som en garanti for suverenitet og territorial integritet. Hvorvidt denne risikoen er verdt å ta, krever nøye vurdering.