Bevere til besvær

Saken trenger en grundig gjennomgang fordi den berører et vesentlig formål i naturmangfoldsloven og forvaltningens (les kommunens) forhold til lovverket, nemlig bærekraftsprinsippet.

Loven sier innledningsvis: «Lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden», sitat slutt.

Videre står det i § 5.(forvaltningsmål for arter) «Målet er at artene og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder. Så langt det er nødvendig for å nå dette målet ivaretas også artenes økologiske funksjonsområder og de øvrige økologiske betingelsene som de er avhengige av», sitat slutt.

Hvordan har vi så historisk forholdt oss til lovens ordlyd lokalt?

Før Sørlandsparken ble anlagt hadde Bautjønn en ørretstamme. I 1979/1980 ble det i forbindelse med etablering av sørlandsparken bygget en stor demning i samme området hvor dagens beverdemning er. Demning ble etablert for å holde på/kontrollere vannspeilet i Bautjønn. Konsekvensene av demning ble at ørreten i vannet døde ut da fisken ikke fikk tilgang til bekkeløp nedstrøms for reproduksjon. Bekken nedstrøms renner ut i Fivann. Fivann har bekk ned til sjø ved Drangsvanna. Midtveis i bekk er det en foss som ikke var farbar for fisk frem til 2017. Over foss var det kun en liten bekkørret stamme. I 2017 ble demning fjerne, foss gjort tilgjengelig for fisk og i bekkeløp ble det lagt ut flere tonn med gytegrus. Tiltaket var godkjent av statsforvalteren og gytegrus ble lagt ut av parkvesenet. Det var Randesund Bekkelag som tok initiativ til tiltaket. I årene etter har fisken reetablert seg i Bautjønn og både sjøørret og ørret bruker bekk til reproduksjon.

Bekker og vann i Randesund er berørt/påvirket av mange menneskelige aktiviteter. Utbygging, forurensning, veg, rør, rister m.m har redusert overlevelse for fisk an mas. I mange vassdrag har beverdemninger skapt store utfordringer. Kortversjon er at er demning langt oppe i et vassdrag, tørker mange bekker ut i sommerhalvåret for produsert yngel. Er demningen i starten av bekk, kommer ikke fisken opp for reproduksjon. Historisk holdt grunneierne bekker åpne for å motvirke flom og for å holde liv i vassdragene.

Grunnlaget for all min virksomhet har vært bærekraft for alle arter. Noen demninger har blitt fjernet i oppgangsperioden for fiskens reproduksjon, andre i sommerhalvåret for yngelens overlevelse, alt ved behov. Virksomheten har ikke hatt betydning for beverens liv overhodet. Naturforvalter og statsforvalteren var frem til ca 2020 klar over disse tiltakene da jeg rapporterte all min virksomhet. Jeg ble så gjort oppmerksom på at beverdemninger ikke kan rives uten søknad med begrunnelse til naturmangfoldslovens paragraf 18, «Kommunen kan gi tillatelse til uttak av hjortevilt og bever for å avverge skade etter § 18 første ledd bokstav b,samt til å fjerne beverbolig eller dam for å hindre vesentlig skade ved oversvømmelse. Kommunens vedtak kan påklages til statsforvalteren», sitat slutt.

Lovens ordlyd tar klart mer hensyn til våre behov, ref vesentlig skade ved oversvømmelse, enn å åpne for lokaltilpasset ivaretakelse av naturmangfoldet.

I Kristiansand er det ikke kvoter på jakt etter bever. Det ble foreslått overfor meg fra myndighetsperson at, kan vi ikke bare ta ut bever massivt i problemområder?

Overfor fylkeskommunens naturforvalter problematiserte jeg at selv om vi tar ut bever, så er jo demningen der. Svaret jeg fikk var at da kan man «se på demning som en ansamling av greiner og kvister», sitat slutt.

Hva skal man si til ovennevnte tilnærminger? Selv holdt jeg på å gi opp mitt naturengasjement.

Som idealist er jeg helt avhengig av grunneiernes tillatelse til bekkearbeid, et åpent forhold til myndigheter. Eksemplet med beverdemningen ved Bautjønn og kommunens avslag, viser etter mitt syn manglene i lovverket, byråkratisk kunnskapsløshet og ansvarsløshet som rår i denne saken, (og i mange andre saker jeg engasjerer meg i).

Avslutningsvis kan en jo spørre seg i hvilken grad det er vits i å bruke betydelige ressurser til restaureringstiltak og opprettholdelse av sjøørret og ørretvassdrag i Randesund, og nasjonalt forøvrig. Det kan jo være at en bever bygger demning og da!