Bekymring i norsk kvinnefotball. Altfor mange gjør som Helene

– Jeg drømte jo også om å bli proff. Men jeg ante jo ikke hva det ville si for ei jente, sier Helene Schjelderup.

Hun kommer fra en familie med fotballer spredt i hele huset og fotballkamper på TV. En pappa som var trener, en lillebror å konkurrere mot, og en kjærlighet for alle sidene av sporten.

– Det er gøy å tenke ulike scenarioer, hvordan spillet bygges opp, det å være en del av et lag der dere gjør noe sammen og kjenner mestring sammen, sier hun.

– Fotball er så varierende og uforutsigbart. Det er alltid nye utfordringer. Du blir liksom aldri ferdig.

Talentet til Helene er det ingenting å si på. I 2017 ble hun trukket fram som et av de største talentene i Nord-Norge. Hun har kamper for Norge på aldersbestemte landslag.

Men forutsetningene var forskjellige for Helene og lillebror Andreas.

En proff lillebror

Da Andreas var 9 år, visste familien at det var speidere fra Europeiske storklubber som holdt øye med han.

Som 14-åring visste han at han kunne tjene penger på fotball om to år. Reglene til FIFA, det internasjonale fotballforbundet, tillater nemlig ikke overganger innenfor Europa for spillere under 16 år.

– Det å være 14 år og vite at du kan ha fotball som fulltidsjobb om bare noe år, det har jeg ennå til gode å høre ei jente si, forteller Helene.

Og det var akkurat det lillebror gjorde. Som 16-åring signerte han for danske Nordskjælland.

Mens Helene måtte prøve å være mer tålmodig.

Slutter før de virkelig har begynt

– Det skjer veldig mye positivt, samtidig er det veldig mye som hemmer utviklingen av kvinnefotball, sier Linda Wilhelmsen.

Hun er førstelektor ved UiT Norges arktiske universitet, og har forsket på det hun kaller for fremmer og hemmere for norsk kvinnefotball.

Og Wilhelmsen har sett ting som bekymrer henne.

Norge har store stjerner som kjemper om de største titlene og hedres med de viktigste prisene i internasjonal fotball. Den norske ligaen er ranket som nummer 8 i Europa.

Samtidig har landslaget aldri vært lavere på Fifa-rankingen.

Og i hjemlig fotball slutter jentene før karrieren deres har begynt.

På det høyeste nivået i norsk fotball er snittalderen 25,5 år for menn og 22,9 år for kvinner, viser tallene til Norges Fotballforbund (NFF).

– På det tidspunktet er de ikke i nærheten av å ha oppnådd potensialet sitt som spiller, sier Linda Wilhelmsen.

Internasjonale tall kan tyde på det samme. Blant annet kommer det frem i en forskningsartikkel som ble publisert i etterkant av kvinnenes fotballmesterskap i OL i London i 2012.

Fotballobservatoriet CIES opererer med litt andre tall enn NFF. Men oversikten deres viser likevel forskjeller på gjennomsnittsalder for kvinnelige fotballspillere i de forskjellige europeiske ligaene.

Setter man det sammen med det rangeringen av de dameligaene i Europa, ser vi at de best rangerte ligaene, har de eldste spillerne.

Under kvinnenes VM i 2023 var snittalderen på spillerne 27,1 år, ifølge FIFA.

Til sammenligning var snittalderen for Norges OL-tropp i håndball 32,6 år. Og håndballjentene vant.

I sitt arbeid har Linda Wilhelmsen intervjuet syv kvinnelige fotballspillere som har lagt skoene på hylla. Begrunnelsen for å legge opp er gjennomgående.

– De blir rett og slett utslitte, sier Wilhelmsen.

Én av spillerne hun intervjuet hadde utviklet kronisk utmattelsessyndrom (ME). En annen snakker om depresjon.

– Selv om dette er ytterpunktene, så er det hjerteskjærende å høre. Vi vet jo veldig godt hva dette handler om. Spillerne elsker idretten sin, og er villige til å ofre ganske mye for å få lov til å gjøre det de elsker mest, sier Hege Jørgensen, leder i Toppfotball kvinner.

En proff tilværelse for ei ung jente

Helne satset på eliteidrettsgymnaset i Umeå da hunn skulle begynne på videregående. Der har de egen fotball-linje, som samarbeider med toppklubben Umeå.

– Opplegget var morgentrening, etterfulgt av frokost på skolen etter trening. Ettersom vi var i Sverige, så var det varmlunsj på skolen senere på dagen. Og så var det litt mat på skolen, før du dro på ettermiddagstrening, forteller Helene.

Torsdag var det treningsforbud, slik at spillerne kunne hente seg inn.

– Det var kanskje de fineste årene i fotballkarrieren min.

De mest profesjonelle årene kom derimot i USA.

Lillebror Andreas Schjelderup herjet på den tiden i dansk fotball. Liverpool og Arsenal snuste på bodøværingen. Mens storesøster Helene valgte prøve lykken på University of South Alabama.

For skolens idrettsutøvere var kantina alltid åpen. De hadde isbad, kompresjonsstrømper til restitusjon og medisinsk personell med åpen dør.

– Skolen hadde ikke guttelag i fotball, så det var ganske stort engasjement rundt oss. Det var status å være «student athlete», sier Helene.

– Alt var tilrettelagt på en helt annen måte enn jeg hadde vært vant til tidligere.

Men hverdagen for collegespillerne i USA og videregåendeelevene i Sverige er et stykke unna det mange kvinnelige fotballspillere i Norge opplever.

En hverdag i minus

Ifølge tall fra Toppfotball kvinner hadde rundt 85 prosent av spillerne i toppserien jobb eller studier ved siden av fotballen i 2023.

Snittlønna for en toppseriespiller er på 16.000 kroner i måneden. Halvparten av spillerne i vår øverste divisjon tjente under 100.000 kroner på fotballen i året.

Det får konsekvenser, ifølge Linda Wilhelmsen ved UiT.

– Unge jenter som må dra på tidlig morgentrening, nesten uten inntak av mat, for så å dra rett på skolen eller jobb, før de er tilbake på trening igjen. Når de kommer hjem etter alt dette, må de kanskje følge opp studiene eller jobbe ekstra for å få endene til å møtes, sier førstelektor Linda Wilhelmsen.

Dette skjer samtidig som Norge ønsker å kjempe i toppen av internasjonal kvinnefotball.

– Slik jeg ser det, matcher ikke ambisjonsnivået for norsk kvinnefotball de rammevilkårene spillerne har i hverdagen sin.

– Legger vi lista for høyt for norsk kvinnefotball?

– Jeg er litt redd for å si ja. for vi vil og bør ikke legge lista lavere heller, sier Wilhelmsen.

– Det er ikke jo ikke sånn at alle jentene sliter med å yte maksimalt. Men dersom de hadde hatt rammevilkår som la til rette for hvile og restitusjon, i tillegg til færre ting å tenke på, så ville de hatt en helt annen hverdag til å kunne å utvikle seg som fotballspillere.

Hege Jørgensen i Toppfotball kvinner synes heller ikke lista bør senkes.

– Jeg tror det er helt vesentlig å ha høye mål. Samtidig er det slik at det vi har fått til er litt sånn på tross av. Vi er jo på bristepunktet, det er det ikke tvil om, sier hun.

For Helene Schjelderup ble det til slutt for mye.

Sluttet da det sluttet å være morsomt

– Jeg tror nok mange jenter som spiller fotball kommer til et tidspunkt der de kanskje tenker at de burde ha en utdanning i backup, sier Helene Schjelderup.

Under oppholdet i USA sleit hun med å komme tilbake for fullt etter kyssesyken. Motivasjonen dalte, og tanken om å ta en utdanning fikk spire.

Valget falt på medisinstudiene ved UiT i Tromsø, men hun holdt beina i gang ved å spille for studentlaget TSI.

På samme tid signerte lillebror Andreas kontrakt med Benfica i Portugal.

150 millioner kroner betalte portugiserne for 18-åringen. Kun én norsk tenåring har blitt solgt for en høyere sum. Han heter Erling Braut Haaland.

Nå har Helene praksis i Bodø.

Da hun fikk vite at hun skulle i praksis i hjembyen, tok det ikke lang tid før treneren for Glimts damelag, Cato Hansen, var på telefonen.

– Det var egentlig ikke noe å tenke på. Da Cato ringte var jeg klar. Jeg hadde tid og motivasjon, og ingen forventninger egentlig. Det var bare gøy å være en del av et lag igjen og opplegget var veldig bra, sier Helene.

Som i mange andre fotballbyer har det beste kvinnelaget havnet under vingene til byens beste herrelag. Og mens Glimt-herrene kjemper om nok et seriegull, spiller damelaget for opprykk til toppserien.

Til tross for at de fleste spillerne også må gjøre andre ting enn å spille fotball i løpet av en dag.

Men opprykkskampen må Helene Schjelderup se fra tribunen.

Måtte ta et valg

– Jeg var fulltidsansatt i jobb og skulle skrive master, i tillegg til fotballen. Det gikk bra en stund. Så ble det kanskje for mye.

– Hvordan merket du det?

– Jeg ble jo sliten. Jeg fikk ikke restituert mellom slagene. Det kunne være jobb fra åtte til fire. Rett på styrketrening og rett på fotballtrening. Kanskje til og med et møte etter fotballtrening. Plutselig hadde du vært ute av leiligheta fra klokka fra halv åtte på morgenen til halv åtte på kvelden.

Helene følte aldri et press fra Glimt. Presset la hun på seg selv.

– Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle holde på så lenge det ga meg noe. Og det ga jo masse overskudd og moro, helt til jeg havnet bakpå både på skolen og på banen. For meg handler det om å gjøre ting 100 prosent, og denne gangen gikk det ikke å kombinere, sier Helene Schjelderup.

Men hva må gjøres for å kunne beholde flere som Helene Schjelderup på fotballbanen over lengre tid?

Kan lettere ball være redningen?

– Toppfotball kvinner jobber veldig godt for å utvikle og løfte frem kvinnefotballen, sier Linda Wilhelmsen.

– Vi ser også at det er mye større oppmerksomhet rundt kvinnefotball. Du har høyere kvalitet på trenerapparatene og høyere kvalitet på fasilitetene. Det skyldes blant annet at flere store klubber på herresiden også satser på kvinnefotball.

Men fortsatt er det utfordringer, og den største er penger.

– Vi ser jo at de fleste kvinnelagene kjemper ganske hardt for å få penger inn. Det handler om oppmerksomhet og hvor attraktivt kvinnefotball er.

I den forbindelse har Linda Wilhelmsen et litt kontroversielt forslag.

– Kvinnefotball er faktisk en av de eneste idrettene der kvinner bruker det samme utstyret som menn, sier hun.

Ta for eksempel hekkeløp, der hekkene er lavere for kvinner, eller håndball og basketball, der kvinnenes ball er litt mindre.

Wilhelmsen mener det er på tide å teste lettere baller i kvinnefotball og mindre mål.

– Skulle det vise seg at det fører til at ballen går raskere og vi får et høyere tempo, så kan det være med på å øke attraktiviteten til spillet.

Mer spennende kamper, kan gi større interesse, og dermed mer penger i kassa for norsk kvinnefotball.

Hege Jørgensen i Toppfotball kvinner og Helene Schjelderup trekker frem andre veier å gå for å forbedre forutsetningene for kvinnefotball.

Trenger millioner

Det ene er en økt sportslig satsing på kvinnefotball fra tidlig alder.

Sverige har egne nasjonale serier for både 17- og 19-åringer. Danmark innfører det samme.

– Her ligger Norge langt etter. I tillegg er akademiene for det meste lagt til rette for guttene. Jentene fortjener også disse mulighetene, sier Helene Schjelderup.

Som får støtte fra Hege Jørgensen i Toppfotball kvinner.

De har lenge jobbet for nettopp nasjonal serie og akademisatsing for jenter.

– Noe av det som smerter oss aller mest, er at det skal være så enormt store forskjell på utviklingsmuligheter mellom jenter og gutter. Å få på plass en nasjonal serie vil koste rundt 2 millioner kroner, sier hun.

Videre mener Jørgensen at det handler om å tørre å investere i damefotball.

– Veksten kommer ikke av seg selv. Det må investeres. Det lokale næringslivet må inn, de store selskapene og kommunene må legge til rette med baner og fasiliteter, og folk må komme på kamp, sier Jørgensen.

– Og det er veldig lite som skal til for å endre dette. Vi har regnet ut at det vil det koste 50 millioner kroner å gi alle spillerne i toppserien muligheten til å få en helprofesjonell hverdag.

Og det skjer ting i kulissene til norsk kvinnefotball for tiden.

Det jobbes nemlig for å få i land en gigantisk avtale med et selskap som kaller seg Women's Footbal Group (WFG). Etter sigende skal de være interesserte i å investere et tresifret millionbeløp i norsk kvinnefotball.

– Foreløpig er vi et stykke unna å lande en slik avtale. Men skulle den gå i boks, vil pengene i all hovedsak gå til å utvikle det kommersielle produktet. Det vil si økt markedsføring og å bygge opp merkevaren.

– Så det er ikke snakk om penger som kan brukes på å lønne spillerne?

– Ikke på kort sikt. Men det er klart, økt oppmerksomhet vil forhåpentligvis gi mer penger til klubbene etter hvert.

Men uavhengig av hva som skjer med interessen fra WFG, så rakk Helene Schjelderup å kjenne på en positiv utvikling i norsk kvinnefotball.

I sommer var Helene på vei til trening, kledd i Glimt-klærne sine.

To gutter på rundt 8 år stoppet henne langs veien.

– Er du Glimt-spiller? spurte de.

– Ja, svarte Helene.

– Kan vi få et bilde sammen med deg?

For Helene ble det en slags øyeåpner.

– For dem så var det ikke noe skille mellom dame- og herrelaget. For dem handlet det om Bodø/Glimt. Det var kjempefint.