Barnet vårt er blitt helserettslig myndig. Det har skapt større rom for et dødelig prosjekt.

Enkle endringer vil ha stor effekt i en krise det er vanskelig å forstå for andre, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Terje Pedersen, NTB

Det bør åpnes for unntaksbestemmelser uten at den syke må godkjenne.

Som mamma til en ungdom med alvorlig spiseforstyrrelse har jeg fulgt godt med på den pågående debatten om behandlingen av denne dødelige sykdommen. Her spiller jeg inn et nytt tema: 16 år – året du blir helserettslig myndig og får ansvaret for egen helse.

Jeg er veldig for at ungdom over 16 år skal få oppsøke lege uten å måtte ha en foresatt på slep. Gi min ungdom prevensjon uten å måtte få tillatelse av meg. Det er god helsepolitikk i praksis.

Men hvis du er 16 år og syk med en spiseforstyrrelse, ser verden annerledes ut. Der de fleste ungdommer opplever det naturlig at en voksen har innsyn og hjelper til i helsespørsmål, vil en ungdom med en spiseforstyrrelse helst stritte hardt imot.

For dette ligger i sykdommens natur. Når annen sykdom rammer, kjemper pasienten og alle rundt sammen mot sykdommen. Men i en spiseforstyrret verden er sykdommen og pasienten på lag, og kampen rettes mot alle som står i veien.

For å bli bedre av en spiseforstyrrelse, må den syke ta ansvar og bestemme seg for å bli bedre. Så enkelt og så vanskelig. Men vår erfaring er at lite blir bedre av at den syke, ved fylte 16, også får ansvar for å administrere en syk hverdag, og av at vi som står nærmest, ikke har innsyn i hvordan sykdommen forløper seg, i smått og stort.

Ungdom kan godkjenne at foresatte har tilgang og innsyn. Men sykdommens natur drar den syke vekk fra denne egentlig naturlige løsningen. Og ja, en 16-åring trenger også i alvorlig sykdom å få ha kontroll og medbestemmelse rundt sin egen helse. Men igjen: Sykdommens natur er ikke rasjonell.

Det kan vedtas at pasienten ikke er samtykkekompetent, men vi vet også at behandling gis best mulighet i den frivillige enden av skalaen og ikke i den tvungne enden.

16-årsgrensen har skapt større rom for et dødelig prosjekt og gjort det vanskeligere for oss å være de omsorgspersonene vårt barn trenger.

Det bør åpnes for unntaksbestemmelser uten at den syke må godkjenne. Uten at behandleren risikerer tilliten som er så vanskelig å få og så lett å bryte. Og med mål om at omsorgspersonene bedre skal kunne forstå sykdommen og sin egen ungdom – som ofte endrer hele sitt vesen i møte med en marerittaktig sykdom.

Enkle endringer vil ha stor effekt i en krise det er vanskelig å forstå for andre.

Aftenposten kjenner innleggsforfatterens identitet.