Barnedrøm i skjul

Jeg ønsker meg ikke barn, fortalte 29 år gamle Charlotte til NRK nylig. Det er viktig at flere føler seg fri til å velge det livet som passer for dem. Men mens noen får støtte for å si at de ikke vil ha barn, føles det langt mer risikabelt å si det motsatte.

For noen av oss kan det faktisk være ødeleggende.

Jeg er en kvinne i slutten av 20-årene, og jeg ønsker meg barn. Men jeg tør ikke si det høyt. Ikke på jobbintervju. Ikke til banken. Ikke i det offentlige rom. Og definitivt ikke med fullt navn og bilde, slik Charlotte gjør.

Frykten for hva det kan koste meg er større enn lengselen.

Vi er mange i min generasjon som kjenner på det samme. Vi som lengter etter barn, men som ikke har fast jobb. Som ikke har bolig med plass til en liten. Som vet at det å bli gravid uten økonomisk sikkerhet kan sette oss mange tiår tilbake – både profesjonelt og privat.

Ønsket om barn kolliderer med strukturer som gjør det risikabelt å faktisk få dem.

De siste årene har politikere vært bekymret for synkende fødselstall. Men de samme politikerne som ber kvinner få flere barn, gjør lite for å fjerne barrierene som står i veien. Vi trenger ikke moralske oppfordringer. Vi trenger reelle muligheter.

For mange av oss handler det ikke om at vi «vil ha alt på stell» eller er for kravstore. Det handler ikke om kynisk planlegging. Det handler om overlevelse og trygghet.

Å få barn på feil tidspunkt – før du har fast jobb, før du har fått kjøpt bolig – kan få enorme konsekvenser. Det handler ikke om litt lavere permisjonslønn. Det kan være forskjellen på å komme inn i boligmarkedet – eller å falle utenfor for godt.

Uten fast jobb får du ikke lån. For hvert barn du får, blir lånerammen lavere. Uten bolig er det vanskelig å skape et hjem. I leiemarkedet er det få rettigheter og lite forutsigbarhet. Hva skjer om du blir gravid og utleier ikke vil ha småbarnsfamilier?

Og på toppen av det hele: usikkerheten i arbeidslivet. Mange av oss tilbringer hele 20-årene i midlertidige stillinger. Vikariater, prosjektstillinger, deltidsjobber. I teorien er det ikke lov å spørre om barneplaner på jobbintervju – men i praksis er det mange måter å snakke seg rundt det på. Jeg har selv opplevd det flere ganger.

Bare det å nevne ønsket om barn kan gjøre deg til et «risikoobjekt».

Vikarbyråene har rykte på seg for å avslutte kontrakter når du blir gravid. Små virksomheter kvier seg for kostnadene ved permisjon. Og et lite hint om en fremtidig familie kan være nok til å ikke få jobben – eller ikke få forlenget kontrakten som vikar.

Så hvem tør da skrive offentlig om at de ønsker seg barn?

Hadde jeg signert denne kronikken med fullt navn, ville jeg vært redd for at en fremtidig arbeidsgiver skulle finne den og tenke: «Hun er nok i en fase hvor hun snart forsvinner ut i permisjon.»

Det er et paradoks: ønsket om å bli mor – selve drivkraften bak de barna samfunnet etterlyser – er noe vi må skjule.

Det finnes støtteordninger, men nesten alle er knyttet til fast arbeid. Også fertilitetsbehandling for enslige er forbeholdt dem med god økonomi. Dermed er det ikke bare parforhold eller biologi som avgjør hvem som får barn. Det er også systemene. De belønner dem som allerede har alt på plass – og ekskluderer dem som står midt i etableringsfasen.

Jeg forstår godt at noen kvinner velger å ikke få barn. Det valget må være like gyldig som mitt.

Men jeg savner et rom for det motsatte: å kunne si høyt at man ønsker barn, og samtidig få forståelse og støtte – ikke bli møtt med stillhet, skepsis eller utestengelse fra arbeids- og boligmarkedet.

Nå er det tryggere å si at man ikke vil bli mor enn å innrømme at man håper å bli det. Hva sier egentlig det om samfunnet vårt?

Jeg skulle ønske det fantes flere stemmer fra oss som drømmer om barn. Stemmer som kan vise at det ikke er overdreven satsing på karriere som holder mange kvinner tilbake – det er usikkerhet, uforutsigbarhet og manglende støtte.

Saker om dette blir ofte individfokusert, mens det egentlig handler vel så mye om strukturelle barrierer i samfunnet.

Det å lengte etter et barn bør ikke være noe du må skjule for å få jobb, bolig eller trygghet. Jeg bærer ønsket om barn i stillhet, ikke fordi det er skambelagt, men fordi det kan koste meg for mye. Det burde ikke være slik.

Hvis myndighetene virkelig vil at flere skal få barn, må vi starte med å gjøre det mulig for flere å si det høyt, uten å risikere å bli straffet for det.

Ytring kjenner identiteten til skribenten, som skriver anonymt av årsaker hun selv beskriver.