Balladen om Grønland

De viktigste utfordringene byutviklingen står overfor, ligger ikke på én aktør alene, skriver Kenneth Dahlgren. På bildet: Grønland i Oslo. Foto: Stian Lysberg Solum, NTB

Som sosiolog i eiendomsbransjen har jeg klødd meg i hodet over debatten om byutvikling på Grønland.

«Mangfoldet skal presses ut. Små kriker og kroker skal rettes ut. Byen skal vaskes og ryddes», skrev Martin Brostigen og Bitten Forsudd i Gamlebyen Beboerforening i et debattinnlegg i Avisa Oslo i fjor.

Som sosiolog i eiendomsbransjen har jeg både satt pris på og klødd meg i hodet over debatten om byutvikling på «Grønland», altså den lokale motstanden mot det som skal bygges rundt området ved Oslo Sentralstasjon, på Vaterland og delvis selve Grønland.

Fascinerende og engasjerende

På den ene siden er motstanden fascinerende og engasjerende. Dette er folk som insisterer på å ta plass i debatten og mene noe om det som skjer rundt dem. Det er en rettighet samfunnet skal ta på alvor. På den andre siden er det vanskelig å forstå fiendebildet som skapes.

Med hyppig bruk av begreper som «sosial vasking», «gentrifisering», «høyhusbonanza» og «klasseangrep», fremstilles utviklingen som styrt av en mystisk økonomisk elite hvis mål er å kapitalisere på å rasere området slik de kjenner og elsker det.

Denne diskursen er imidlertid bare én av mange. Spørsmålet om hvor byen skal vokse (les: kommuneplanen), er også én diskurs. Grunneiere som ikke kjenner seg igjen i kritikken, en annen. Norges Bondelag har vært på Grønland siden tidlig på 1900-tallet. Nå skal eiendommen utvikles med et program som åpner opp et lukket og avviklet industriområde.

Ikke konspirasjon, men ambisjon

Galleri Oslo Utvikling har lenge jobbet for å gjøre noe med Norges mest utskjelte bygg. I Urtegata er ikke lenger mangfoldet rundt barna som vokser opp, dominert av rusmiljøer. I dag virvler også studenter rundt på campusen til Høyskolen Kristiania. Disse prosjektene er ikke konspirasjon – de er ambisjon.

Ikke alle er enige i at eiendomsselskapet Entra og stiftelsen Nova Spektrums forsøk på å løfte Vaterland med sine prosjekter er en dårlig idé. Mange ønsker dem velkommen, fordi de ser at denne typen satsinger kan bidra til å ta tak i lokale utfordringer. Det forutsetter at selskapene mener alvor med det de kaller sosial bærekraft.

Men vel så viktig er kanskje sosial intelligens? Aftenpostens Andreas Slettholm kalte det «svartmaling» i en kommentar i 2016. Interiørarkitekt Maisam Mahdi kalte det «dårlig retorikk» i en kommentar i fagtidsskriftet Arkitektur. Det de viser til, er hvordan «utenforstående» har en tendens til å påberope seg definisjonsmakt og overdrive det negative ved Grønland.

En bedre evne til å se og verdsette det positive og kompleksiteten det inngår i, ville sannsynligvis gitt bedre grobunn for å bygge tillit.

Tre relevante faktorer

Men når daglig leder Jarl Solberg i Nordic Black Theatre med fler i et debattinnlegg i Avisa Oslo kritiserer eiendomsaktører for «sosial vasking» av sine prosjekter – skinn av medvirkningsprosesser og møteplasser for å få prosjektene gjennom – stikker pekefingeren stikker dypere.

Retorikk er sikkert relevant, men her kommer også utmattelsen inn, man er trøtt på eviglange prosesser som ikke fører noe sted. Men å antyde at dette innebærer at «bransjen er avslørt», blir for enkelt.

Det er minst tre faktorer som er relevante for å nyansere bildet:

• Den første er tid. Et større byggeprosjekt i indre by kan ta 15–20 år fra innledende studier til det står ferdig. Det vil si at involveringen fort er glemt, utdatert eller vanskelig å få øye på i sluttresultatet.
• Den andre faktoren er rolleforvirring. Mye av kritikken mot private byggeprosjekter handler i realiteten om forhold kommersielle aktører ikke alene kan ta ansvar for: tilbud til barn og unge, rimelige boliger osv.
• Den tredje faktoren er kompetanse. Til tross for at formålsparagrafen i plan- og bygningsloven legger til grunn et krav om medvirkning, har man ikke tatt dette feltet på alvor før de siste 10–15 årene.

Disse tre faktorene forsvarer imidlertid ingenting – alle parter er ansvarlige for prosessene som leder frem, så vel som resultatene. Men det starter med et oppriktig ønske om å få til noe mer.

Mistenkeliggjøres for å være «moteslaver»

Agnes Nærland Viljugrein (Ap), leder for bydelsutvalget i Gamle Oslo, sier i et intervju med Aftenposten i forrige uke at hun merker økt pågang fra eiendomsutviklere i området. Hun tolker det videre som at de har en agenda: « ... at de trenger min kunnskap for å kunne vise til noe lokalt. Sosial bærekraft er blitt veldig trendy.»

I stedet for å mistenkeliggjøre aktører for å være «moteslaver», kan det anses som et sunnhetstegn at de som bygger byen, forsøker å gjøre det kunnskapsbasert. De sikrer seg viktige innspill fra dem som sitter i sentrale posisjoner lokalt.

Avslutningsvis er det riktig å påpeke at undertegnede er ansatt i Aspelin Ramm – et av selskapene involvert i utviklingen av dette området. Jeg leder også vertskapet for Oslo Urban Week (OUW), som i år har samlet utviklere og representanter fra bydelen, kommunens etater, beboerforeninger, ideelle aktører, konsulentmiljøer og politiet blant annet.

Enkelte beskriver OUW som «eiendomsbransjens festival for å feire seg selv», men det OUW jeg opplevde i 2024, var en arena der man debatterte alt fra barns plass i byen, prinsipper for transformasjon og sosial bærekraft.

En riktigere beskrivelse er et idéverksted for å diskutere dilemmaer og mulige løsninger i god byutvikling. De viktigste utfordringene byutviklingen står overfor, ligger ikke på én aktør alene. Det handler om forhold vi som samfunn ennå ikke har funnet gode nok løsninger for.