Ansvar stopper ikke på toppen

Det er riktig at det øverste ansvaret til slutt havner hos topplederen.

Men det er også en litt for enkel historie.

For hvordan havner man egentlig der? Det skjer ikke over natten. Det skjer gjennom en kjede av beslutninger – eller mangel på sådanne – på alle nivåer i organisasjonen.

Hvor er ansvaret til klinikkdirektørene? Avdelingssjefene? Enhetslederne?

De som sitter tettest på driften, og som ser problemene lenge før de når styrebordet?

I psykisk helsevern, for eksempel, er det vanskelig å kjenne igjen bildet av en organisasjon som fanger opp og korrigerer feil tidlig. Tvert imot oppleves det som et system der saker treneres, pulveriseres og sendes i runddans mellom nivåer.

Statsforvalteren trekkes ofte frem som kontrollinstans. Men i praksis fungerer den i mange saker mer som en veileder enn en tydelig myndighet. Saker sendes tilbake til samme instans som gjorde feilen, med beskjed om å «vurdere på nytt». Når det til slutt rettes opp – etter press – konkluderes det gjerne med at «rettighetene ikke er brutt».

Men la oss være ærlige: Hvis noe måtte rettes opp etter påtrykk utenfra, så var det jo nettopp ikke i orden.

Det skaper et system uten reell konsekvens. Feil blir ikke stående som feil – de blir visket bort i ettertid. Og dermed forsvinner også ansvaret.

Resultatet? Toppledelsen må gå når det smeller høyt nok. Mens nivåene under i stor grad blir sittende.

Det er vanskelig å se hvordan dette bidrar til læring, ansvarliggjøring eller bedre pasientsikkerhet.

Hvis Sørlandet sykehus faktisk skal ta tak i de problemene som nå er avdekket, holder det ikke med et direktørbytte. Da må man våge å stille et mer ubehagelig spørsmål:

Hvor mange ledd i organisasjonen visste – eller burde visst – at dette ikke var godt nok?

Og hva skjer med dem?