Alyona og Sofiya ble skilt av krigen

1 month ago 17

I nesten 1,5 år kjempet Alyona (47) for å få se datteren Sofiya (12) igjen.

Nå diskuteres en fredsavtale, og USAs president Donald Trump er utålmodig.

Han har frosset all militærhjelp til Ukraina, for å presse deres president til forhandlingsbordet med Russland. Men dersom en avtale betyr at dagens frontlinje fryses, så innebærer det at byen Alyonas foreldre bor i, blir russisk.

Landegrensen vil da skille dem, permanent.

– Jeg lever fra samtale til samtale med foreldrene mine. Det er lettere nå som jeg har datteren min her, men jeg føler fortsatt på savn, sier Alyona til VG.

– De onde jævlene har delt folket vårt.

I en leilighet vest i Kyiv bor hun nå sammen med datteren Sofya. Det er ikke noe hun tar for gitt.

Den vanskeligste etappen av Alyonas liv startet i november 2022. Hun var i Kherson for å få medisinsk behandling på sykehuset, på grunn av helseutfordringer hun har hatt etter covid.

Datteren var hjemme i Hola Prystan, sammen med besteforeldrene. De hadde allerede vært gjennom noen svært tøffe måneder etter at Russland invaderte og okkuperte både landsbyen og nabobyen, som pleide å være 20 minutters kjøretur unna, på andre siden av Dnipro-elven.

Men mens hun var der, begynte folk å snakke om at det var noen med ukrainske flagg i gatene.

Først tenkte Alyona at det var en felle lagt av russerne. Men hun skjønte etterhvert at det var sant.

Da løp hun ned til elven hun hadde krysset over med ferge, etter at broen de pleide å bruke var sprengt.

– Jeg var i komplett sjokk, forteller hun.

Det er vanskelig å sette ord på følelsene.

Nede ved elven så hun ukrainske soldater, og fikk bekreftet at Kherson var frigjort. Men hele familien hennes var på den andre siden.

– Soldatene spurte meg: «Hva gjør du her? Hvorfor har du så hastverk? Er du ikke redd for russiske skarpskyttere på den andre siden?» Jeg svarte at jeg har en familie og et barn der. De sa:

«Det er umulig å komme seg dit».

Alyona trekker pusten. Når hun tenker tilbake, vet hun at hun fortsatt ikke har kommet til det verste av det familien måtte gjennom.

I starten var det nemlig rykter om at landsbyen også snart ville frigjøres. Hun holdt seg i Kherson, og håpet hun bare trengte å vente litt før hun kunne få se dem igjen. Men der sier hun livet ble et mareritt.

De russiske soldatene ødela kritisk infrastruktur, som strømstasjoner, da de trakk seg ut av byen, ifølge det ukrainske energiselskapet.

Byen var mørklagt, forteller Alyona, og folk levde på powerbanker og generatorer. I tillegg var det konstant bombing.

– Jeg så to folk dø foran meg. Jeg skulle plukke opp noe fra apoteket, og rundt 100 meter foran meg kom det en bombe mot dem. De ble revet i biter, det var en dam av blod.

Inntrykkene var sjokkerende for Alyona.

Samtidig visste hun at den da ti år gamle datteren måtte leve gjennom det samme marerittet på den andre siden av elven, uten at hun kunne være der med henne.

Dekningen var dårlig, og det var ikke lett å få kontakt med foreldrene som passet på henne.

En gang hun snakket med dem var Sofiya helt utrøstelig.

– Sofiya var livredd, hun hadde panikk. Det var ikke mulig å roe henne ned. Jeg ba dem, «kan dere ikke gi henne et halvt glass vin, hva som helst for å roe henne ned». Men de hadde ingenting.

Alyona får tårer i øynene og blir skjelven mens hun forteller. Hun må ta en pause og går ut på balkongen for å ta seg litt frisk luft og en røyk.

Til slutt innså Alyona at det ikke nyttet å vente i Kherson lenger. Hun dro til Kyiv, og prøvde å kontakte advokater, NGOer, hvem som helst som kunne få Sofiya ut.

Imens holdt foreldrene datteren skjult for de russiske soldatene.

Ifølge Den internasjonale straffedomstolen er hundrevis av ukrainske barn blitt tatt med til Russland, der de har blitt sendt på russiske sommerleire de ikke får forlate. Ukraina hevder at flere skal være adoptert bort.

Russerne kidnappet barn fra Hola Prystan, sier Alyona. Hun fryktet å aldri få se datteren igjen.

På et tidspunkt kom hun i kontakt med en ukrainsk gruppe med sabotører, som sa de kunne prøve å smugle datteren i en båt over elven. Men skulle båten bli angrepet i løpet av de 15 minuttene turen tar, var det en 50/50 sjanse for å overleve.

Mens tiden gikk, fikk faren slag to ganger.

– Moren min sa, «jeg kan ikke forlate ham her. Men vi må få barnet ut.»

Til slutt fikk de kontakt med Save Ukraine, en organisasjon som spesialiserer seg på å hente ut kidnappede barn. De fikk laget dokumentene klart.

Sofiya kunne endelig bli hentet ut.

På de to første forsøkene fikk ikke de frivillige komme gjennom sjekkpunktene til landsbyen, der Sofiya ventet. På et tidspunkt ringte datteren til moren fra et sjekkpunkt med dronelyder i bakgrunnen.

– Hun ringte og sa «mamma, de skal drepe meg, jeg kommer til å dø».

Tredje gang var også i ferd med å bli mislykket. De ba henne vente på et fjerde forsøk.

– Jeg ringte dem desperat jeg sa at jeg kan ta opp lån, jeg gjør hva som helst. De sa at det handler ikke om penger.

Ved hjelp av en nabo i landsbyen, klarte Sofiya likevel å møte minibussen til organisasjonen på et nytt sted. En sju dager lang reise fulgte - gjennom Krym, Russland, Belarus, Polen, og til slutt Kyiv.

Da hun tuslet ut av bussen hadde Sofiya på seg gjørmete klær, bestemors støvler og rotete hår. Alyona sier hun tullet med datteren: «hvem er stylisten din, min kjære datter?»

– Jeg klemte henne kjempehardt. Det var den vanskeligste kampen i mitt liv, så langt.

Sofiya forteller selv:

– Nå har jeg blitt vant til det, men i begynnelsen skjønte jeg ikke at det faktisk skjedde.

–⁠ Jeg spurte mamma om hun kunne klype meg i armen.

– For å vite at det ikke er en drøm.

Livet begynner å normalisere seg i Kyiv. Sofiya som var forsktig i starten, preget å ikke kunne bevege seg trygt så lenge, har nå fått nye venner og lavere skuldre.

Men savnet etter besteforeldrene er stort.

– Det veldig, veldig vanskelig. Det russiske nettet fungerer ikke i landsbyen deres lengre. Av og til får de inn ukrainsk dekning, sier Alyona.

Sofiya blir alltid med i samtalen når de klarer å få kontakt.

– Da jeg satt fast der trodde jeg aldri jeg kunne savne det stedet, fordi det var for mye for meg, sier Sofiya.

– Men nå savner jeg dem veldig mye.

Alyona forteller at foreldrene hennes har lagt mye i å bygge opp familiehuset. Moren har vært en viktig person i lokalmiljøet som musikklærer. Flere generasjoner med familiemedlemmer er gravlagt like i nærheten.

– De kommer aldri til å dra. Noen kan det, men ikke dem. Jeg har sagt at jeg skal klare å hjelpe dem hvis de vil. De sier at det er et vanskelig valg, men det er deres valg og det må jeg akseptere.

De har fått russiske pass, men hadde ikke noe valg, sier hun.

– Det viktigste for dem er å overleve nå, selv hvis det er okkupasjon så kan det være noen måter å reise på. De har et stort håp, de vil ikke være i Russland, og de vil være med sin familie.

Tips oss