«Alt gjorde vondt»

2 hours ago 1

Luis (13) overlevde jordskjelvet i Venezuela. Mange av naboene hans omkom.
Desperat prøvde Moren Lis å komme seg inn i bygningen for å finne sønnen.
Luis sliter nå med traumene etter å ha blitt begravet under bygningsrester.
Familien har mistet alt, og Luis skal flytte med faren til Chile mens moren jobber for å starte fra null igjen.

På sekunder ble Luis (13) begravd levende.

Nå sliter kroppen med å glemme det som skjedde, selv om han vet at han er trygg.

– Noen ganger kjenner jeg at beina begynner å skjelve, og så føler jeg at det skal skje igjen, sier han.

Han møter VG sammen med moren Lis (42) på en benk utenfor tantens leilighet helt vest i La Guaira. Akkurat i dette nabolaget er de fleste bygningene intakte etter jordskjelvet som la store deler av byen i grus.

Lis vil ikke slippe sønnen av syne.

Sist hun gjorde det, var den 24. juni, da Venezuela venezuelanske hovedstaden Caracas og nabobyen La Guaira ble rystet av det kraftige skjelvet. Lis dro på jobb på flyplassen i Caracas, selv om hun følte seg litt uvel og vurderte å bli hjemme den dagen.

Da alt begynte å riste, var det bare én ting hun klarte å tenke på: Sønnen som var igjen alene hjemme.

Hun trosset rådene om å komme seg et sikkert sted. Hun fikk skyss med en varebil langs motorveien, de snaut tre milene til La Guaira. Da hun til slutt kom hjem til leilighetsblokken sentralt i byen som før var 10.-etasjer høy, gikk pusten ut av henne.

Lis skrek over synet hun møtte:

De fleste av dem som var i leilighetskomplekset den dagen, lever ikke lenger. Til nå er det funnet 16 døde. Mange er fortsatt savnet.

Men Luis er ikke blant dem.

Etter å ha sett bort på moren begynner 13-åringen å fortelle.

Først litt nervøst, men raskt fokusert og selvsikkert.

– Det som skjedde, var at jeg gikk inn på rommet til mamma med telefonen for å sette den på lading. Så begynte det å riste kjempehardt i sengen. Kroppen min reagerte. I stedet for å lete etter klær eller noe sånt, løp jeg ut av leiligheten uten å tenke på noe.

Naboen var også på vei ut, forteller Luis.

– Han ropte etter døtrene sine og sa at de måtte komme seg ut av leiligheten. Alt ristet.

Luis rakk ikke lenger enn halvveis ned trappen. Der ble han slengt frem og tilbake.

– Jeg var liksom helt i sjokk. Jeg trodde at alt var en drøm og skjønte ingenting.

Det varte bare i noen minutter. Da Luis kom til seg selv, var det i en annen verden. Det var så mye støv at han ikke kunne se noe. Bygningsmasser lå over begge beina hans, forteller han.

Men et aluminiumsrekkverk hadde laget et slags tak over ham. Det hindret resten fra å falle ned og knuse ham.

– Jeg kjente at jeg holdt på å bli sugd ned med bygningsmassene, så jeg dro meg opp etter aluminiumsstengene. Jeg hadde vondt i beina. Jeg var trøtt.

Først skrek Luis etter hjelp. Han hørte naboen skrike også.

– Han skrek navnene til døtrene sine: «Jennifer, Emma!» Han skrek desperat, forteller Luis.

Etter hvert ble han så trøtt at han holdt på å sovne. Men da dukket det noen bilder opp i hodet som stoppet ham, minnes Luis:

– Det var bilder av mamma, av søsteren min, av vennene mine. Det ga meg styrke til å ikke sovne. Jeg følte at de støttet meg, at jeg måtte holde ut. Jeg kjente at jeg måtte kjempe for ikke å dø. Det var det som holdt meg igjen.

Etter en stund hørte Luis noen stemmer utenfra. Han begynte å rope så høyt han kunne etter hjelp.

Men det tok tid: De første som kom til, sa at de først måtte redde noen andre. Luis begynte å rope på nytt da han hørte det han trodde var en politipatrulje, som ikke stoppet opp.

Hele tiden holdt han seg fast i aluminiumsstengene, for ikke å falle og bli dratt ned i bygningsmassene.

– Det varte i litt over en time, men det føltes uendelig. Alt gjorde vondt. Jeg kjente at jeg kom til å besvime.

Til slutt laget noen frivillige en åpning ned til ham. Øyeblikket da Luis så dem, kommer han aldri til å glemme.

– Det var som om jeg fikk tilbake sjelen min i kroppen.

Merkene på kroppen etter skjelvet begynner nå å forsvinne.

For to uker siden, utenfor bygningen, var mamma Lis fortvilet. Hun trodde hun hadde mistet sønnen sin. Men alle andre i området var også desperate.

– Jeg følte ikke at noen kunne hjelpe meg. Jeg gikk til politiet, men alt var kaos. Alle søkte etter sin egen familie. Folk var som zombier, forteller Lis.

Hun prøvde selv å komme seg inn i bygningen, men ante ikke hvor sønnen var. Så sa noen at han var blitt funnet.

Luis hadde på seg et par gamle sko. Han hadde fått dem av noen som så ham gå barbeint med sår på føttene.

– De vil jeg aldri kaste, sier han.

De første nettene etter skjelvet sov Luis med de gamle skoene på.

De har mistet alt de eier – men kan ikke tro hvor heldige de har vært.

Luis er ikke bare levende, men også like hel.

Naboen som ropte etter Jennifer og Emma, overlevde også. Men han mistet både kona og begge døtrene han ropte etter, forteller Lis. Kroppene deres ble funnet tre dager senere.

– Jeg kan ikke tro at dette er sant. Det er en skrekkfilm.

Luis har klart å fortelle detaljert om alt det som skjedde dagen han ble begravd levende. Det er først når VG spør hva han liker å drive med på fritiden, at tårene slipper gjennom.

– Jeg er veldig glad i fotball, å se på filmer, anime, spille spill, være med venner ...

Luis stopper opp.

– Eller bare være med mamma, sier han med skjelven stemme.

Selv om han er fysisk trygg nå, er det vanskelig for Luis å kjenne det sånn.

De første nettene sov han og moren i gangen ved inngangsdøren. Han klarer ikke å være innestengt. De første dagene ville han ikke engang gå inn på badet for å dusje.

Nå har de kommet seg et hakk innover, til sofaen i stuen hos grandtanten. De i familien som har mistet hjemmet sitt, har Graciela (68) tatt inn til seg.

Psykologhjelp fra skolen har hjulpet Luis litt.

– Steg for steg, sier han med et forsiktig smil.

Lis sier at sønnen ikke sov de første dagene etter skjelvet. Når han legger seg nå, kjenner hun at hun vil våke over ham.

– Følelsen av at jeg lot ham være igjen der alene ...

Lis må ta en pause.

– Samtidig prøver jeg å tenke at hvis jeg også hadde vært der, kunne alt ha gått annerledes. Og nå er vi i live.

Hun har ikke lyst til å forlate sønnen igjen – men snart må hun det.

For da huset ble ødelagt, mistet de alt de eide. Alt Lis hadde jobbet hardt for.

Planen nå er at Luis skal flytte sammen med faren, som har etablert seg i Chile, mens moren må starte fra null.

Pappa Luis (43) kommer gående mot slutten av samtalen med VG.

– Jeg vil ikke skille ham fra moren sin. Men frem til hun kommer seg på beina, kan jeg være der. Hun kommer til å måtte jobbe hele dagen, og han ville ha vært alene. Etter det som skjedde, kan vi ikke la ham være helt for seg selv.

Lis står med tårer i øynene i bakgrunnen når han snakker.

Når sønnen Luis tenker på fremtiden, sier han det viktigste for ham er å bruke tid sammen med familien.

– Vi vil leve fra dag til dag og være sammen. Vi vil leve så mye som mulig.