«Alle» skal ha bunad i dag – OL på Lillehammer får skylda

Med over 450 varianter er bunaden i dag vårt fremste festantrekk.

Likevel er den massive bunadsbruken et overraskende ungt fenomen.

Skrur vi tiden tilbake til et 17. mai-tog på 60-tallet, er det nesten ikke en bunad å se.

OL på hjemmebane

Det var ikke før på 1990-tallet at den moderne bunads-boomen startet på ordentlig.

Ifølge Store Norske leksikon har bunaden hatt tre store oppsving. Under unionsoppløsningen i 1905 handlet bunaden om nasjonal stolthet. I etterkrigstiden fra 1945 ble den brukt i feiring av norsk frihet.

Etter De olympiske leker på Lillehammer kom den moderne boomen.

– De som gikk foran de ulike landene i åpningsseremonien, var ikledd bunad. Det var faktisk en stor diskusjon i forkant om hvilke bunader som skulle få være med.

Det forteller tekstilhistoriker Jon Fredrik Skauge, som også nevner at Sissel Kyrkjebø sto i en splitter ny Sognebunad og sang.

Selvtillit

Millioner av mennesker så bunaden, noe som gjorde at nordmenn fikk en ny selvtillit på vegne av sine egne tradisjoner.

Men det var ikke bare selve OL, men en hel bølge på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet, som førte til en oppsving for bunaden.

– Folk ville ha peisestue, rokk og luta bondemøbler. Det var en nasjonalromantisk trend der man søkte etter det «norske». OL ble på en måte den store finalen på trenden, som gjorde at bunad-moten virkelig «festet seg».

Under OL ble storgårder valgt fremfor hoteller for å vise frem det historiske Norge til viktige gjester og offisielle personer.

– Man ville vise frem det ekte og historiske Norge, forklarer Skauge.

Ikke til konfirmasjon

I dag eier syv av ti kvinner, og to av ti menn en bunad.

Skrur vi tiden tilbake til et 17. mai-tog på 1960- og 70-tallet, ser vi et helt annet motebilde. Da var det hatt, kåpe og dress som dominerte.

Mange hadde ikke råd til bunad. Det var heller ikke vanlig å få plagget i gave til konfirmasjonen, slik som det er i dag.

– Moren min fikk seg bunad da hun var 17 år og gikk på gymnaset. Jeg tror det var mer vanlig på 60-tallet at man fikk bunad da man var eldre, og ikke når man konfirmerte seg, som i dag, sier Skauge.

«Bunadens mor»

Selv om bunadsboomen føles moderne, startet reisen under nasjonalromantikken på 1800-tallet. Da fikk bondekulturen ny verdi.

På tampen av århundret satte en bestemt kvinne i gang et prosjekt hun ikke ante rekkevidden av.

Hulda Garborg ville hente folkedrakten frem fra glemselen og inn i en ny tid. Med utgangspunkt i draktskikken fra Hallingdal, tok hun fatt på det som skulle bli 'prosjekt bunad'.

Folkedansen

Men Garborg var ikke alene. Arbeidet hennes gikk hånd i hånd med en større bølge som skylte over landet. Folk flyttet fra bygdene og inn til byene, og med seg i kofferten hadde de en lengsel etter røttene sine.

– Det ble satt i gang en slags bondeungdoms-bevegelse. De samlet seg i byene og begynte med folkedans og folkemusikk, forklarer leder i Bodø husflidslag, Sissel Brun Ellevseth.

For å kunne danse folkedans, trengte de drakter som fungerte. Ungdommen begynte å hente frem gamle klær hjemmefra, og der det ikke fantes gamle plagg, ble det skapt nye.

Flere steder i Norge hadde folkedrakter. I områder som Setesdal, Hallingdal og Voss gikk folkedrakten aldri helt ut av bruk. Derfor har bunader fra disse områdene røtter langt tilbake til 1700- og 1800-tallet.

Men områdene uten folkdrakt ønsket på begynnelsen av 1900-tallet å lage sine egne drakter. For eksempel i de tre nordligste fylkene, Nordland, Troms og Finnmark, var det ingen folkedrakter, utenom de samiske.

– Da dette ble populært, ønsket flere og flere steder å ha en egen drakt som tilhørte akkurat dem, sier Ellevseth.

Handler om identitet

– Bunaden handler mye om lokal identitet. Folk ville vise hvor de kom fra. Derfor ble det lagd så mange forskjellige bunader rundt om i landet, sier Ellevseth.

Selv har Ellevseth en grønn nordlandsbunad hun brukte til konfirmasjonene sin. Hun har også selv sydd seg en blå nordlandsbunad i ettertid.

– For meg var det veldig viktig da jeg ble konfirmert å vise hvor jeg kom fra. Jeg hadde et behov for å vise at jeg var nordlending, selv om jeg vokste opp i Trondheim, sier hun.

Nordlandsbunaden ble for første gang lagd i 1928 i. På grunn av mangel på grønt stoff ble det brukt blått stoff, og i dag har vi både blå og grønn Nordlandsbunad. I 2028 har denne bunaden 100-årsjubileum.

Største trussel mot bunaden

Ellevseth forteller at tidligere bruke man å kjøpe materialpakke til bunader, og sy selv eller å få en tante eller noen man kjente til å hjelpe med brodering og montering.

– I dag har vi såpass god råd at mange velger å kjøpe bunaden ferdig. Det er færre som i dag har kunnskapen til å brodere og montere selv.

Sissel er veldig tydelig på hva som i dag er den største trusselen til bunaden. Det er ikke nødvendigvis at folk bruker feil skjorte, men at ingen i fremtiden vet hvordan man lager den.

– Hvis ingen husker hvordan man broderer og monterer en bunad vil det være døden for bunaden. At kunnskapen forsvinner er den største trusselen, sier hun.