Alle mennesker er en ressurs. Da mener jeg alle

Er det realistisk? Gjør fokuset på arbeidslinja noe med vårt menneskesyn? Hvordan føles det for de som ikke kan jobbe at uttrykk som «komme seg opp om morgenen» brukes?

Målet er at alle skal jobbe 100 % ifølge ledende personer i samfunnet. Jeg er uenig i målet, da det er i utakt med mangfoldet vi består av. Vi sier det er et problem når 30 % jobber i reduserte stillinger. Med hvilken rett kan vi definere det som et problem? Hva hvis tida som ikke brukes på lønnet arbeid brukes til å gi omsorg for gamle foreldre, egne barn, seg selv eller frivillig ulønnet arbeid som bidrag til nærmiljøet? Hva hvis de ikke har helse til å jobbe 100 %, men jobber 100 % av sin kapasitet. Hva gjør vi med dem som har sine grunner for å jobbe redusert, når vi definerer det som et problem.

Dersom vårt mål er at alle skal jobbe fulle stillinger samtidig som alle skal inkluderes i arbeidslivet, så har vi konstruert et uløselig problem. Inkluderende heltidskultur er ekskluderende. Ca. 15 % av befolkningen har synlige eller usynlige funksjonsnedsettelser. En stor andel av befolkningen har kroniske sykdommer som påvirker arbeidsevnen. De fleste av disse er som folk flest; de ønsker å bidra til samfunnet, de ønsker å gjøre sin egen økonomi så god som mulig og de kjenner på glede og mestring i et arbeidsfellesskap. De strekker seg så langt helsa og omgivelsene tillater, men opplever at storsamfunnet svarer at det ikke er godt nok.

Vi må endre tilnærming og ordbruk. Alle mennesker er en ressurs. Da mener jeg alle. Også de som har vært så uheldige at de ikke har helse til å jobbe, de som skal leve på en trygdeytelse. Men jeg mener også de som strekker seg lenger enn det jeg gjør for å klare å skjøtte sin 40 % stilling fortjener honnør. De yter 100 % av sin kapasitet, det gjør ikke jeg. De bør få slippe å høre at de er et problem som skal elimineres. Eneste løsning på å få alle i fulle stillinger er at vi ekskluderer de med funksjonsnedsettelser og kroniske lidelser med redusert arbeidsevne. Da vil vi mangle enda flere «hender» enn det vi gjør nå, men ha oppnådd målet om at alle jobber fullt.

Vi må erkjenne at alle mennesker ikke har helse til å jobbe fullt og være glade for at mange har så mye helse igjen at de kan bidra med en restarbeidsevne. Vi må også anerkjenne betydningen av ikke-lønnet arbeid. Når vi vet hvordan demografien vil endre seg fram til 2050, så bør vi snakke fint om og nødvendigheten av mennesker som gir omsorg i sitt nærmiljø uten at det er lønnet arbeid.

Demoktatiprosjektet Blanke Ark er et samarbeid mellom ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter og Kristiansand kommune ved Samsen kulturhus. De åpnet nylig den nasjonale Folkehelsekonferansen i Kristiansand. Det gjorde sterkt inntrykk på over 600 deltakere. 11 unge voksne sto foran oss og fortalte at de representerte «de som noen andre hadde definert som utenfor». De leste opp viktige budskap om inkludering, toleranse og menneskeverd. Helt sist kom Jenny Helland Aasen og fortalte glimt fra egen livshistorie; jeg er 24 år, jeg er ung ufør, men jeg har bestemt meg for at jeg vil være en ressurs. Vi fikk høre hvorfor hennes helse ikke er egnet til lønnet arbeid, som handlet om en barne- og ungdomstid der omgivelsene gjorde henne syk for livet. Men vi fikk også både se og høre at hun er en ressurs. Hun har en viktig stemme og kan bidra med sine dyrekjøpte erfaringer som jeg og mange andre ikke har.

Åpen

Noe av det viktigste vi kan gjøre er å ta inn over oss det mangfoldet som hvert år fødes. Det mangfoldet 1-åringer som hvert år starter i barnehagene, som 6-åringer blir skolebarn eller som 23-åringer skal inn i arbeidslivet. Vi har en jobb å gjøre på alle disse arenaene dersom vi mener alvor at «alle skal med» og at «mangfold er bra». Ordvalg er viktig. Jeg har sluttet å snakke om «drop out» fra videregående skole. Jeg sier i stedet at samfunnet skyver ungdommene ut. Da plasseres ansvaret der det oftest ligger. Jenny ble skjøvet ut fra vårt lønnede arbeidsliv. Hennes grunnleggende behov som barn ble ikke møtt.

Så mitt budskap er: Alle skal ikke jobbe. Alle kan ikke jobbe. Men alle er en ressurs. Da må vi lovprise vårt NAV-system og gjøre det slik at økonomien til Jenny og andre som ikke har helse til å ta vanlige jobber er levelig. Hvis fattigdom ikke skal gå i arv må vi det. Vi må også skape et samfunn hvor de med ulike funksjonsvariasjoner gis plass og mikrofon. For vi endres alle når vi blir klar over mangfoldet. A-laget til NRK viser hvor fint det er med mangfold. Men de fleste arbeidsplasser legger ikke til rette for mangfold i praksis, bare i fine ord.

Mitt ønske er at vi er mer bevisste på ordbruk, at vi erkjenner at arbeidslinja ikke er for alle og at vi trenger noe nytt i debatten slik at de som ikke kan ha lønnet arbeid løftes opp. Jenny har en livserfaring og en historie som du og jeg ikke kan fortelle. Hun berørte 600 konferansedeltakere til tårer.

For å nå våre mål trenger vi Jenny og alle andre ressurser rundt oss.