ADHD: Det er ikke uten grunn at våre gener har overlevd

Veldig mye av min energi går med til å ta meg sammen, skriver Janne Rønningen. Foto: Olav Olsen

Tenk på hvor mye vi burde takkes for.

Innlegget er en bearbeidet versjon av en tekst på Janne Rønningens Facebook-side.

Hver eneste dag (cirka) er det et leserinnlegg om at det er for mange som tror de har ADHD, og i den sammenhengen blir det gjerne gjort ganske mye narr av symptombeskrivelsene. Hvem har ikke forlagt nøklene sine, utsatt et gjøremål eller opplevd å bli overveldet av alt som skal ordnes og fikses i løpet av en dag, liksom?

Men det er ingen med ADHD som tror at å surre litt eller å bli overveldet er unikt for oss.

Det som skiller en med ADHD fra en som ikke har ADHD, er ikke veldig mye energi eller litt misting og glemming. (Selv om det er sinnssykt mye misting og glemming.) Det vi sliter med, og som gjør livet vanskelig, er reguleringsvansker.

Veldig mye av min energi går med til å ta meg sammen. Noen ganger føler jeg at all min tid går med til å forsøke å være en helt annen person med en helt annen personlighet, og at denne personens oppgave er å holde meg i tøylene:

Ikke snakk for mye, ikke snakk høyt, ikke fort, ikke vær så engasjert. Ta det rolig.

Prøv å ha en viss disposisjon i det du snakker om, ikke hopp over viktige detaljer, la andre få mulighet til å henge med. Ro deg ned.

Fokus!

Ikke la deg forstyrre av musikk. Det går an å følge med på det folk sier, selv om det er litt lyd i bakgrunnen. Se deg rundt, alle andre klarer det! Hold deg til samtalen ved dette bordet. Samtalen på bordet ved side av angår ikke deg. Fokus!

Gjør én ting av gangen, ikke alt på en gang. Det sier seg selv at du ikke kan lære å spille gitar når du er ute og går på ski.

Ikke vær så følsom.

Ikke heng deg opp i detaljer.

Ikke heng deg opp i temaer.

Ikke vær så hard mot deg selv.

Ikke gru deg så mye.

Ikke gled deg så mye.

Du kan ikke bli så skuffet, det der var vel ikke så nøye.

Pust!

Ikke veiv så mye med armer og bein, herregud, når skal du slutte å knuse alt mulig?

Noen ganger kjenner jeg at jeg har tvunnet føttene rundt stolbeina for å holde meg på plass.

Kreative og modige

For noen dager siden var jeg på et kurs i et gammelt hus. For å gå fra kurslokalet til pauserommet måtte jeg gå ut en dør og ned tre trappetrinn til en liten gang. Fra denne lille gangen kunne jeg gå rett frem og noen trapper opp og inn en dør til et kjøkken. Eller ta døren til venstre og gå ut i solen. Hva gjorde jeg? Jeg forsøkte å gå både til pauserommet og ut i solen samtidig, og da snublet jeg i mine egne bein og sølte kaffe overalt.

På en annen side: I går ringte jeg en fyr med ADHD jeg aldri hadde snakket med før, og vi lo helt sykt mye i et kvarter før vi begynte å snakke om det vi skulle snakke om.

For det er mange gode egenskaper som kjennetegner folk med ADHD. Vi er kreative, modige, inkluderende, hardtarbeidende og veldig morsomme. Det er ikke uten grunn at våre gener har overlevd.

Og tenk på hvor mye vi burde takkes for. Den første som plukket opp en kjøttbit som hadde ramlet i et bål, og sa «fuck it, jeg spiser den», var selvsagt en med ADHD.

Så det er ikke bare negativt. Men det er det heller ingen debattinnlegg om.