Vær forsiktig med sinte, selvopptatte menn

Det bare lå der i indre Østfold. Måtte kjøpes. Foto: Stein J. Bjørge

Det føles rykende aktuelt å lese intervjuet med Benito Mussolini i «Hjemmet» fra 1927.

Her kommer et viktig tips til alle som besøker loppemarkeder og bruktbutikker denne våren: Ligger det gulnede, eldgamle aviser og ukeblader til salgs, skal de kjøpes. Ikke alle, naturligvis, men noen. Man kan få aha-opplevelser av det.

I Møllerens hus i Aremark i indre Østfold sto en stabel av ukebladet «Hjemmet» nede i kjelleren. Jeg kjøpte et fra 5. mai 1927. For på forsiden av det nummeret slo bladet til med overskriften «Således talte Mussolini. Et intervju med Il Duce.»

Det er en rar opplevelse å bla seg gjennom noe så gammelt. Det er så mye som har forandret seg – og samtidig så mye som ikke har forandret seg. Kokesjokoladen Freia Selskaps Chokolade ser helt maken ut i dag som i den 99 år gamle annonsen. Men teksten kunne fått noen til å stusse litt i dag: «GI CHOKOLADE EN PLADS I DEN DAGLIGE KOST!»

En mann med speil og byste

Det skulle vise seg at Hjemmet ikke hadde fått noe eksklusivt intervju med Benito Mussolini, Italias statsminister fra 1922. Bladet hadde isteden kjøpt inn en kjempelang artikkel skrevet av den irske og danskgifte forfatteren og pressemannen Francis Hackett. Jeg slukte raskt teksten som fylte side 3, 4, 5 og halve side 18.

«Mussolini sto bak et stort skrivebord i værelsets fjerneste hjørne – en undersetsig, plebeiisk skikkelse i sjakett. Da jeg gikk over gulvet i det mektige rom i Palazzio Chigi, fikk jeg et glimt av to merkelige ting – et høyt fotografiapparat, som bestandig står foran den store manns bord, og lenger borte en ung dame i i kittel, fredelig beskjeftiget med å modellere hans byste.»

Italieneren var altså åpenbart en selvopptatt mann, slik en og annen statsleder også er det i dag. Ukebladet Hjemmet gikk løs på Mussolini med den klassiske «under huden»-journalistikken som jo er like etterspurt nå som før. Hvem er egentlig menneskene bak de offentlige maskene? Hvor kommer de fra, hva er det som driver dem?

Han likte å leke med løveunger. Og så var Mussolini en fekter. «Selv i en samtale søker hans øyne alltid ens svakeste punkt», sto det i Hjemmet. Foto: Stein J. Bjørge

Han ble likt av så mange.

Benito Mussolini var fascistlederen som ble den tyske rikskansleren Adolf Hitlers allierte under Den andre verdenskrig. Han ble skutt under et fluktforsøk i 1945 og fikk sitt lik hengt opp til spott og spe i Milano.

Men i 1927, da Hjemmet brakte sitt intervju, var Mussolini en mann som fortsatt hadde tilhengere i mange leire. Han fikk ting gjort. Han kunne skjære gjennom.

– Her er arbeide å gjøre. Arbeide for Italia, sa han energisk på Hjemmets side 4.

Ikke minst kunne han demme opp for kommunistene som mange europeere var så redde for på denne tiden. Britenes Winston Churchill hadde fine ting å si om Mussolini gjennom det meste av 1920-tallet, det samme hadde Aftenposten og sørgelig mange andre som ikke tidlig nok så hva som gjæret i ham.

Mussolini hadde vært redaktør i en sosialistisk avis og forholdt seg i de tidlige årene som statsminister innenfor det liberale, parlamentariske systemet. Kvikk i toppen var han også.

«Åndelig er han så lynende hurtig at man skal kjenne seg selv meget godt for ikke å bli revet med av ham», skrev intervjueren Hackett. Men han var på vakt og dristet seg til noen sterke personkarakteristikker:

«Mussolini er vesuviansk. Av Mussolini kan man vente at blodet plutselig strømmer ham til hodet, at han blir et tårn av raseri, et redskap for demonisk egenrådighet som kan ende i røyk, lava og ødeleggelse. Da han var liten, bearbeidet han med vill iherdighet et annet barns hode med en sten. En liten misforståelse i en sveitsisk restaurant fikk ham til å tilkalle sine landsmenn og legge hele restauranten øde.»

Trengs en slump sannhet.

Sånne folk er ikke noe å stemme frem ved valg. Det gir seg selv, og det blir bare dumt å plumpe ut med lettvinte sammenligninger. For eksempel er forskjellen stor mellom Mussolini og USAs president Donald Trump, hvis noen av en eller annen grunn skulle ha slumpet til å tenke på akkurat ham.

Men rent generelt går det an å fraråde velgere i demokratier å la seg trollbinde av illsinte menn som vil ta altfor raske og sterke grep. Irske Hackett, som senere i livet ble en aktiv antifascist, så tegnene hos Mussolini:

«En mann av denne overordentlige støpning trenger til å omgis av folk som i hvert fall har en viss respekt for sannheten. (...) Hver gang jeg i vår samtale kom inn på begrepet kritikere og kritikk, så jeg i hans ansikt det høytidelige uttrykk som alle hustruer kjenner så godt. Mannen trenger til kritikere, og han har dem ikke.»

I etterkant er det så lett å se det. Som for eksempel når man leser ukeblad i en bruktbutikk ved Haldenkanalen i indre Østfold.