Å ikke vite alt

Jeg spør meg selv; hvor er alle de lykkelige og udramatiske adopsjonshistoriene?

Selv er jeg adoptert fra Bogotá i Colombia, og kom til Norge da jeg var fire måneder gammel. Jeg har vokst opp i Sandnes med min fire år yngre søster og mine foreldre.

I min oppvekst ble det rettet lite oppmerksomhet mot at min søster og jeg var adoptert. Heller ikke etter at vi tråkket inn i voksenverdenen har vi fått nevneverdig med spørsmål eller kommentarer om adopsjonshistoriene våre.

Imidlertid har jeg den siste tiden opplevd en klar endring, hvor både venner, bekjente og kollegaer i økende grad stiller spørsmål rundt min adopsjonshistorie.

Jeg får spørsmål om «hvordan det egentlig er å være adoptert» og om hvordan det er å vokse opp i det som ikke er min «ekte familie».

Å bli møtt med slike spørsmål forteller meg at det kan ha festet seg et inntrykk blant mange om at adopterte barn gjennomgående er ofre.

I denne NRK- saken fortelles en tragisk historie om colombianske barn som regelrett ble stjålet fra sine biologiske foreldre, for så å bli sendt til Norge tildekket som lovlige adopsjonsbarn.

Slike historier er utrolig vonde å lese, og føyer seg inn i rekken av vanskelige historier rundt adopsjon de siste årene.

Det kan dermed danne seg et bilde av at alle adoptivbarn, i større eller mindre grad, har vært ofre for en kynisk og rå bransje og at adopsjon er sidestilt med menneskehandel.

Over 4000 barn fra Colombia har fått nye familier i Norge med hjelp fra Adopsjonsforum. Colombia er et vakkert land, men med en historie preget av grufullheter. Borgerkriger, geriljaer, narkotikakarteller og dyp fattigdom. I 2015 levde nesten en tredel av Colombias befolkning under den nasjonale fattigdomsgrensen.

Bak enhver adopsjon er det en unik historie og bakgrunn. For mange av de kvinner som gir sitt barn til adopsjon vurderes dette som det beste, kanskje også det eneste, handlingsalternativet som kan gi barnet utsikter til en trygg og god fremtid.

Det å vokse opp i vanskeligstilte familier i fattige land er langt fra den virkelighet som adopterte barn møter i et land som Norge. Trygghet og fred er en selvfølge for meg. Hadde jeg forblitt i Bogotá på 1990-tallet, ville jeg opplevd det stikk motsatte.

For veldig mange barn har det å bli adoptert vært en vei til et bedre liv, på tross av at man ikke har vokst opp med sin biologiske familie.

Å være adoptert er å leve med å ikke vite alt. For mange kan livet som adoptert være vanskelig, fordi man bærer på ubesvarte spørsmål rundt egen identitet og historie.

Adopsjonsbarn vil nesten alltid måtte avfinne seg med at det finnes flere spørsmål enn det finnes svar. «Hvem er jeg?» «Hvem var jeg?», «Hvem skulle jeg vært?» At slike spørsmål i mange tilfeller vil forbli ubesvart, kan mange finne vanskelig. Det er forståelig.

Selv har jeg aldri mistet nattesøvnen av at flere av mine spørsmål mangler uttømmende svar. Jeg er bevisst og stolt av mitt colombianske opphav.

Familien vår har også reist tilbake til Colombia, og jeg har vært i barnehjemmet hvor jeg tilbrakte mine første måneder av livet.

Å reise til Colombia har gitt oss sterke og flotte opplevelser. Samtidig er jeg svært takknemlig for at mine foreldre valgte å adoptere meg og min søster, og at vi har fått vokse opp i Norge.

Å være adoptert er ikke ensbetydende med å være offer for verken menneskehandel, tyveri eller annen kriminalitet.

I mitt tilfelle har det å bli adoptert vært en gave. En gave i form av et liv i trygghet og kjærlighet, og som har fritatt meg fra det som ganske sikkert ville vært en vanskelig og utrygg tilværelse i Colombia.

Jeg er heldig fordi jeg har fått vokse opp i et trygt land, med fantastiske foreldre, en flott familie og gode venner.

Livene og historiene til adoptivbarn er like ekte, ulike og unike som alle andre liv. Noen historier, som den som fortelles av Natalie Montaño i NRK, er vonde og setter spor.

Samtidig er det viktig å ikke glemme at det også finnes veldig mange adopsjonshistorier som er gode.

Vi er tusenvis av adoptivbarn i Norge som lever lykkelige liv nettopp på grunn av, ikke på tross, av adopsjonen.