VM-krisen: Ingenting gir mening

1 month ago 19

Ekte mennesker taper ekte penger på at ski-VM har seilt under falskt flagg.

Onsdag 4. juni kl. 20:35

Er det egentlig så nøye om et stort idrettsarrangement får problemer med å holde budsjettet?

Det ble jo skapt en masse idrettsglede i Granåsen.

Er det da klokt å mase så mye om kronene, så lenge minnene har stor verdi for så mange?

Styreleder Åsne Havnelid og VM-leder Åge Skinstad hadde ingen nye tall å legge frem for e

Tanker som dette kunne vært besnærende, dersom man forholder seg til tallene som svirrer med en viss distanse.

Men det er ikke noe abstrakt, ikke engang noe som ligner avstand, over hvem som blir rammet av en slik kollaps..

Når ansvarlige i idretten opptrer uansvarlig, er det mennesker som får lide.

Personer med familier, med lån, med forpliktelser og bekymringer, er satt i en situasjon de er helt uten skyld i.

Dette mesterskapet på ski var noe helt annet enn den suksessen som ble solgt inn. Det er blodig alvor.

Penger folk er avhengige av, er nå fryst i påvente av at organisasjonen bak verdensmesterskapet skal finne ut hvor ille ståa egentlig er.

Sjefene for VM i Trondheim er lei seg for situasjonen som er oppstått. Det hjelper pent lite for leverandørene og samarbeidspartnerne, som blir skadelidende av et tapssluk vi ennå ikke ser enden på.

VM ble Therese Johaugs siste mesterskap.

Det er fortsatt uvisst om det ender med konkurs, eller om det kan lykkes VM-organisasjonen å nå en avtale med kreditorene. Uansett kommer uskyldige tredjeparter til å bli sterkt skadelidende. De er ofrene for at VM-sjefene ikke hadde kontroll på kalkulatoren.

Det kunne vært mulig å trekke ironisk på smilebåndet over hvor absurd tallene fremstår. Det er jo ikke lenge siden det ble snakket om 20 millioner kroner i pluss, eller i alle fall 15.

Differansen mellom dette og et anslag på mer enn 30 millioner i minus – altså mer enn 50 millioner – er så himmelropende at ingenting gir mening.

På hvilken planet er det mulig å bomme så grovt? Og det tilsynelatende uten at toppene har hatt peiling på hvilken katastrofe som var under oppseiling.

I et stort arrangement er det til å forstå at ikke alt kan være 100 prosent oversiktlig til enhver tid.

Men det er langt mellom litt goodwill for dette, og at det som ble presentert som en solskinnshistorie viser seg å være så bekmørk.

At dette i tillegg kunne skje på vakten til en ringrev som styreleder Åsne Havnelid, er simpelthen umulig å forstå.

Skipresident Tove Moe Dyrhaug må se langt etter det ventede overskuddet, som skulle komme barn og unge til gode.

Dessverre stivner det ironiske smilet over det uforståelige, når det synker inn hva dette betyr for så mange involverte.

Det er levert vått og tørt, sikkerhet, transport, stillaser og gudene vet hva. For hver eneste leverandør som nå går usikkerhet i møte, følger alvorlige tap som er en ren konsekvens av inkompetent økonomistyring.

Det er utelukkende til å grine av.

Spørsmålet er nå om VM-organisasjonen kan få med seg alle kreditorene på en avtale om mindre enn de skulle hatt. Så lenge det er håp om et visst nivå, kan det fremstå mer logisk å takke ja enn at det hele ender med konkurs.

Men ingen bør bli overrasket om nok er nok for en eller flere kreditorer.

Dessverre er det vi nå er vitne til smertelig gjenkjennelig fra det som skjedde etter sykkel-VM i Bergen, men det er så langt uvisst om de siste kapitlene blir like. I Bergen ville ikke alle kreditorene være med. Det endte med en dyr og vond konkursbehandling.

I løpet av de nærmeste dagene blir vi kanskje klokere på om Trondheim kan unngå å havne samme sted.

Om kreditorer til slutt setter seg på bakbeina, kan VM-organisasjonen overhodet ikke klandre dem.

Det er ingen grunn til lojalitet overfor noen som har sendt deg ut i uføret.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article