VM-fasaden som falt

15 millioner kroner, som man mente var realistisk?

20 millioner kroner, som man håpet på?

I desember kom svaret: 22 millioner kroner.

I estimert overskudd for ski-VM i Trondheim 2025.

Overskudd.

Syvende mars, som var siste fredagen i selve mesterskapet, sendte VM-organisasjonen ut en pressemelding der man konstaterte at «tross kraftig regnvær og vind, klarte Ski-VM å nå sitt hårete billettmål.»

«Vi er vanvittig fornøyde og lettet», sa VM-sjef Åge Skinstad, før kommunikeet ble avsluttet med at «all tvil er blitt feid til side».

Under tre måneder senere er tvilen i stedet alt vi har.

På få dager denne uka er hele bildet av en på tross av-VM-suksess totalt endret.

Og fortsatt klarer eller orker vi ikke helt å sette ord på det mer og mer åpenbare:

Her er det rett og slett noen som ikke vært i nærheten av å gjøre jobben sin.

Bare en illusjon

Det fremstår nesten parodisk at enda et mesterskap på norsk jord skal handle om katastrofetall økonomisk og ikke folkefest, mens det er egentlig bare enormt trist.

For det får følger for mange av dem som overhodet ikke har fortjent det.

Det gjør noe med stoltheten til Norge som idrettsnasjon. Og det gjør noe med viljen til å ta det løftet som skal til for å skape fellesskapsopplevelser som dette i fremtiden.

VM på sykkel i Bergen i 2017 skulle være den siste gangen manglende økonomistyring ødela ettermælet av en vanvittig folkefest. Slik ble det ikke.

Ingen kommer til å huske det som skjedde i Bergen etter dette.

Dessverre.

Uansett hvor mye større sykkelsporten er internasjonalt, vil intet VM bety så mye for norsk selvfølelse og stolthet som et i våre tradisjonelle skiøvelser.

Derfor smerter det ekstra når nordmenn blir tatt i juks på VMs nest siste dag.

Og enda mer når det nå viser seg at hele suksessbildet vi hadde tviholdt på gjennom vind og regn kun bygde på en illusjon.

Trøndere, optimisme og vær

Men etterpåklokskap er også en form for klokskap. Og vi burde skjønt det før. Vi burde definitivt skjønt det før.

For hørte vi virkelig optimistiske trøndere?

Allerede her burde varsellampene nok ha blinket rødt.

Trøndere er av natur og med få unntak patologiske pessimister og liker heller å bygge ned forventningene i forkant og ende med å bli positivt overrasket enn noe annet.

Jeg er barn av to trønderske foreldre selv. Og vet for en gangs skyld hva jeg snakker om.

Men jeg var heller ikke i nærheten av å forstå. Ingen forsto. Og de som gjorde sa ingenting.

At det hele var en illusjon.

For fortellingene som nå begynner å komme gir oss en annen historie. Og hvis noen så mye som har ymtet frempå at dette ikke kan gå rundt – for så ikke å ha blitt hørt, så er det faktisk på alle måter en skandale.

For her burde alle kritiske stemmer ha blitt hørt. Sett i dette etterpåklokskapens lys, selvfølgelig.

Det var noe ekstremt furet og værbitt over hele gjennomføringen av mesterskapet.

Det mest sammenhengende regnværet på 126 år. Orkan.

Og likevel en folkefest. En fellesskapsopplevelse alle som var der ville og skulle huske så lenge man levde.

Nå trekkes været frem som en av grunnene til at alt har gått galt.

Trøndere som er overrasket over været? Når vi trodde vi hadde sett og hørt alt.

Selvsagt er ikke trøndere overrasket over noen form for vær. Ingen kunne forutse at det skulle regne eller blåse som det gjorde.

Men hva forventet man egentlig? Blikkstille og klarvær hver eneste av dagene under VM?

I starten av januar var det snøkaos i Trondheim. Rammeverket dette ville skapt for et VM var atskillig mer vinterromantisk, men problemene hadde ikke blitt mindre, når det gjelder transport eller sikkerhet- eller hva annet man nå skylder på.

En altfor høy pris

Styringen av VM-prosjektet har vært mangelfull fra start. Men ønsket om å skape en optimisme har åpenbart overskygget viljen til å stille de helt åpenbare kontrollspørsmålene da det nærmet seg gjennomføringsfasen.

Nå må man betale prisen. Og den blir dessverre høy.

Uten at noen er villige til å si hvor høy.

Denne gang kommer det også til å gå ut over fremtidens potensielle helter. Det budsjetterte overskuddet skulle brukes for å bygge skisporten for fremtiden.

Nå bidrar sannsynligvis VM mer enn noe annet til å ødelegge mange av disse mulighetene.

Behovet for å selge en suksess utad har åpenbart gått ut over den helt grunnleggende realitetsorienteringen.

Og det er helt utilgivelig.

Symbolsk nok kom avsløringene i VG og Adressa om VM-fadesen samtidig med meddelelsen av at Therese Johaug legger opp.

Ikke engang comebacket til vår aller største langrennsstjerne kunne redde tallene for ski-VM. Men hennes blotte tilstedeværelse var en attraksjon så stor at det nødvendigvis skulle kunne inspirere nye generasjoner langrennsstjerner.

Nå er norsk langrenn uten virkelige stjerner på kvinnesiden. Og uten de forventede midlene til å skape nye forbilder i fremtiden.

En eier uten styring- og fremtid

Det første man sikrer, er helt grunnleggende økonomistyring. Her har man åpenbart bommet helt.

VM 2025 kan ende opp som et minnesmerke over norsk skisports gullalder og ikke som det fyrtårnet for fremtiden man hadde håpet på.

Norges Skiforbund håpet at VM skulle redde deres nære fremtid. Nå bringer mesterskapet forbundet ytterligere steg mot en ren økonomisk katastrofe.

Det er nødvendigvis ikke enkelt for utenforstående å følge opp den økonomiske status i et prosjekt som dette. Det krever detaljert innsikt og løpende oppdateringer. Ikke mange har denne underveis.

Men hvordan Norges Skiforbund som majoritetseier og garantist har vært villige til å ta en slik risiko uten større grad av reell innsikt, fremstår mer og mer som en gåte.

Hvordan har ledelsen i et allerede utsatt forbund kunnet la VM-prosjektet gå så galt uten noen som helst form for kontroll? Følgene er isolert sett smått katastrofale.

Penger fra VM-overskuddet skulle gå til rekruttering.

Penger skulle skape fremtiden for skinasjonen.

Nå risikerer man i stedet at VM i Trondheim blir starten på slutten for skinasjonen slik vi kjenner den i dag, intet mindre.