– Vil du virkelig til USA i sommer? Folka der borte er jo ikke helt gode.

Min venninnes reaksjon står i sterk kontrast til da jeg på slutten av 80-tallet fortalte venner at jeg skulle studere i USA.
Den gang fikk jeg misunnelige blikk og vi snakket høyt om «The land of opportunity», eller mulighetenes land som var kallenavnet til USA den gangen.

Jeg møtte et USA hvor rase, klasse og identitet var tema i populærkulturen.

Vi så på filmer som «Dead Poets Society» med Robin Williams i hovedrollen. En film som ikke bare handlet om poesi men om ungdommens drømmer. Det å våge å være seg selv og gjøre motstand mot samfunnets forventninger og normer.

Takhøyden var stor for diskusjoner og meninger.

Mitt første møte med USA er også fylt av minner om en enorm gjestfrihet, mangfold, og nysgjerrighet. En tro på at alle hadde mulighet til å nå «The american dream» bare de jobbet hardt nok.

Uoppnåelig drøm

Tilbake i USA på ferie opp gjennom årene har jeg sett hvordan drømmen langt ifra er blitt til virkelighet for alle.

Da er det kanskje ikke så rart at Donald Trump med sitt slagord «Make America great again» vant valget igjen. Folk trengte en ny drøm å tro på.

Man kan si mye om Trump og hans politikk siden han tiltrådte som USAs 47. president i januar, men det skal jeg ikke gå inn på her.

Men jeg vil gjerne vise min venninne og andre USA skeptikere at man ikke kan dømme et helt land basert på sterke meninger om en mann.

Jeg har gjennom sommeren møtt så mange fantastiske mennesker. Mennesker som imponerer og gir håp.

Som 17 år gamle Holden Manning. Han møtte opp i Everglades i Florida for å protestere mot åpningen av Donald Trump sitt siste interneringssenter «Alligator-Alcatraz.»

I stekende 40 grader holdt han opp skiltet sitt hvor det sto «Ingen konsentrasjonsleir på fredet land».

Og forklarte alle de frammøtte journalistene at han hadde mange venner som er migranter. – De har ifølge den amerikanske grunnloven også rett til å bli hørt. Ikke bare pågrepet og kastet i en leir slik immigrasjonsmyndighetene, ICE, nå gjør, fortalte Holden.

Like etterpå gikk turen til min fotograf og meg til flomkatastrofen i Kerrville, Texas. Over 135 personer døde i flommen og mange er fortsatt savnet.

Hjelperne

Langs elven full av knuste trær, hus og biler sto Vinny Mifsud og gråt. En av de knuste bilene var hans.

Han og sønnen levde av å arrangere kanoturer på Guadalupe elven. Nå var levebrødet hans knust til pinneved og det var bare tilfeldigheter som gjorde at han og sønnen ikke satt i den bilen da flommen kom.

Nå fikk han telefoner om venner som var savnet og det eneste han tenkte på var hvordan han kunne hjelpe til.

En av de som allerede var i gang med hjelpen var Conner Mceachron.

Han hadde bakgrunn fra militæret og erfaring fra mange redningsoperasjoner.
Allerede morgenen etter flommen var han en del av det omfattende frivillige nettverket som søkte etter savnede.

Ved hjelp av motorsag kuttet han seg gjennom store mengder trær for å hente ut omkomne. En krevende jobb, særlig da de fant en 10 år gammel jente.

Paraplyer for demokrati

Tilbake i Washington var det møtet med pensjonisten Mary Wertsch som gjorde inntrykk.

Hun fortalte at hun kunne brukt tiden på sine favoritt aktiviteter lesing og maling. Men nå hadde hun ikke tid til det. Hun hadde i stedet valgt å bidra med en ny vri på protestdagen 17. juli for å minnes borgerrettsforkjemperen John Lewis som døde for fem år siden.

Mary kom opp med ideen om skrive slagord for demokratiet på paraplyer. I Washington er det ofte intense sommerbyger og krevende med plakater for å demonstrere.
Nå kunne pensjonistene både demonstrere og holde seg tørre.

En annen som har demonstrert i sommer er Raquel Perez i California.

Feil hudfarge

Hun er født og oppvokst i USA, som barn av lovlige migranter fra Mexico. Sammen driver familien en Cafe hvor mange migranter spiser lunsj.

Nå holdt kafeen på å gå konkurs fordi arbeiderne ikke tør å vise seg ute etter at innvandringsmyndighetene, ICE, begynte å arrestere folk på gaten.

I California er en stor del av arbeiderne i landbruket og på fabrikkene udokumenterte migranter. Det vil si at de har bosatt seg i delstaten uten lovlig oppholdstillatelse eller blitt værende etter at tillatelsen gikk ut.
Trump har beordret at en million skal deportes i løpet av dette året.

Det har ført til at også amerikanere med en litt mørkere hudfarge har blitt pågrepet. Raquel forteller om da hun fryktet hun skulle bli den neste.

Hun sto på utsiden av kafeen og drakk kaffe da en ICE patrulje kom kjørende.

Først forbi, mens de fulgte henne med blikket. Så snudde de og kom tilbake, stoppet opp, men sa ikke et ord.
De stirret så lenge at Raquel merket at hårene reiste seg på armene hennes.
Blikket var fullt av hat, forteller hun.

To dager senere deltok hun og søsteren i en demonstrasjon mot alle pågripelsene av arbeidere. De nekter å være redd. De er jo tross alt amerikanere.

Denne staheten, stoltheten og utholdenheten har gått igjen blant så mange av de jeg har møtt denne sommeren.

Nå håper jeg min venninne også ser hvorfor jeg fortsatt har troen på folk flest i USA.

Interessert i mer utenriks? Hør Urix sin podkast: