Vil du starte med slekts­gransking? Her er tipsene

På et bord på Øvre Eiker bibliotek sitter Ivan Kristensen. Et banner viser at her tilbyr Buskerud slektshistorielag sine tjenester.

– Jeg har alltid vært interessert i historie. Datteren min begynte med slektsgransking, så da begynte jeg også.

Siden da har han kartlagt sine åtte barnebarns slekter. Det omfatter hans egen og konas slekt, men også svigerbarnas familier på alle sider.

Innimellom dukket det opp overraskelser.

Endret farskapet i kirkeboka

– En bror av konas tippoldemor var gift med en kvinne fra Lier. De fikk tilsynelatende barn sammen. Men en dag gikk kvinnen til presten og fortalte at det var feil det som sto i kirkeboka, at ektemannen var far til de to barna, forteller Kristensen.

Kvinnen fra Lier hadde blitt med i en religiøs klubb. Kristensen tror at hun ville bekjenne sine synder. Presten rettet kirkeboka og skrev inn to andre fedre. Ekteparet ble skilt.

– Det ble rettsak, der naboer og venner vitnet. Senere fikk kvinnen flere barn med andre fedre, forteller Kristensen.

Han har et klart råd til folk som vil starte med slektsgransking.

Snakk med de gamle

– Det første og viktigste du må gjøre, er å snakke med de eldste i slekta. Besteforeldre på 70-80-90 år kan mye om familien. Ta med en opptaker, for de hopper fram og tilbake i fortellingene, sier Kristensen.

Du må spørre om foreldrene deres, besteforeldrene og deres søsken. Hvor bodde de? Hva jobbet de med? Spør om de har noen spennende eller morsomme historier, oppfordrer slektsgranskeren.

Ivan Kristensen er pensjonert fysioterapeut. Nå sitter han på Øvre Eiker bibliotek noen dager i måneden og bistår folk med å finne ut av slekta. (Foto: Nina Kristiansen)

En slektning av Kristensen fortalte en slik historie. Faren hans hadde akkurat fått innlagt vann, badekar og dusj. Nå kan du dusje oftere, sa sønnen. Nei, svarte faren, han badet til jul, det fikk holde.

De gamle har også bilder.

– De færreste har satt dem i album. Som regel står det ikke bakpå bildene hvem som er fotografert. Det må du spørre om og notere, sier Kristensen.

Så er du klar til å begynne søket.

Tellinger av befolkningen

– Folketellingene er en god kilde. Begynn gjerne med en slektning som nylig har dødd, sier Kristensen.

Fra midten av 1600-tallet ble det viktig for myndighetene å holde oversikt over befolkningen i Norge. De startet med manntall og folketellinger. Slik skaffet de seg grunnlag for skattelegging og lister over menn som kunne kalles ut som soldater, ifølge lokalhistoriewiki.no.

Folketellingene har 100 års sperrefrist. Derfor er 1920-tellingen den siste som er tilgjengelig på digitalarkivet.no.

De er ikke helt nøyaktige.

– Tellingsfunksjonærer kom på døra og spurte: Hvem bor her nå. Dermed fikk de ikke med seg familiemedlemmer som bodde andre steder, forteller Kristensen.

Navnekaos

For å finne utflyttede personer, må du søke i området de bodde på tellingsdagen. Men navnene er et problem. De hadde ikke noe fast skrivemåte.

– Jeg har funnet min kones tippoldemor som Inbjørg, Ingborg, Ingbjørg og Ingebjørg, forteller Kristensen.

Kristoffer er et navn med mange varianter. Forskning.no fant 36 ulike skrivemåter på digitaltarkiv.no. Det kan være flere. Heldigvis har arkivene søketips for slike tilfeller. (Illustrasjon: forskning.no)

Dessuten kryr det av folk som heter Ole Olsen og Hans Hansen.

– Barn ble oppkalt etter besteforeldrene. Hvis begge bestefedrene het Ole, fikk to barn navnet Ole. Hvis et av barna døde, fikk en ny sønn navnet Ole.

Hvis faren het Hans, ble Ole-ene kalt Ole Hansen. Barna deres igjen ble kalt Olsen.

Fordi navnene var så like, la man til bosted. Bodde Kari Olsdatter på husmannsplassen Berget, var hun kjent som Kari Berget. Det står også i kirkebøkene.

Faste etternavn kom i 1923, med en ny navnelov. Nå skulle alle ha et slektsnavn, med en offisiell skrivemåte. De fleste tok etternavn etter farens fornavn, som Hansen, eller navnet på gården der de bodde.

Arkivene gir deg tips på hvordan du kan søke på ulike skrivemåter for å finne fram til riktig person, beroliger Kristensen.

Hvor gamle er alle her?

Fødselsdatoene i folketellingene kan også være feil.

– Funksjonærene som kom på døra, spurte hvor gamle folk i husstanden var. Om det var en tjenestejente som svarte, visste hun kanskje ikke nøyaktig alder på hele familien. Eller omvendt, husmora visste ikke hvor gammel tjenestejenta var, sier Kristensen.

I kirkebøkene finner du barnedåper, konfirmasjoner, vielser, dødsfall og begravelser.

Fra kirkeboka over konfirmerte i Fiskum sogn i 1875. Da frykten for kopper var på sitt største, ble også koppevaksinasjonene ført inn i kirkeboka, ifølge Ivan Kristensen. De står i spalte nummer to fra høyre. (Hentet fra digitalarkiv.no)

Du finner også hvem som flyttet inn og ut av sognet, som var området rundt hver kirke.

Men kirkebøkene er ikke alltid til å stole på. 

Folk løy om barn

Det var ikke uvanlig at folk løy til presten om barn født utenfor ekteskap.

– Kirkebøkene er de beste vi har, og moren regnes normalt for sikker. Men ikke alltid. Hvis en mann meldte en unge til dåp, tok presten det for gitt at mannens kone var moren, sier Kristensen.

Slik ble såkalte uekte barn kamuflert. Kristensen forteller om en mann som hadde giftet seg med en kvinne med en voksen datter. Mannen fikk barn med stedatteren, men kona står oppført som mor i kirkeboka.

– Jeg vet det fordi alle i bygda visste om det, sier Kristensen.

Enslige mødre ble uglesett. Derfor hendte det at foreldrene til en gravid, ugift datter, lot som om barnet var deres eget. 

Professor Arne Bugge Amundsen fra Universitetet i Oslo peker på en feilkilde i kirkebøkene som er vanskelig å oppdage i ettertid. 

– Når menn fra høyere samfunnslag fikk barn med tjenestejenter, var det ikke uvanlig at de betalte menn fra kvinnens egen klasse for å ta på seg farskapet.

Kongen måtte vite hvor han kom fra

Slektsgransking er ikke noe nytt. I kongehusene var genealogi – studiet av slekters opprinnelse – særlig viktig.

– Fyrster og konger fikk sin legitimitet fra hvem de stammet fra. Derfor hadde de relativ god kontroll på forfedrene sine, forteller Amundsen.

Nettverk og slektskap mellom folk var like viktig i fortiden som i dag, ifølge UiO-professor Arne Bugge Amundsen. (Foto: UiO)

Også adelen måtte kjenne stamtavlene sine. 

– Adelstatus var betinget av at du kunne telle et visst antall adelige forfedre bakover i tid. På 1600-tallet skrev adelskvinnene ned sine slektshistorier, sier Amundsen.

Slektsgransking er også til hjelp for historikerne som forsker på 1800-tallet og bakover. 

Mange sliter med gammel skrift

– Historikere kartlegger slektsforbindelser mellom fortidens mennesker, for å se hvem de var, hva de holdt på med og hvilke nettverk de var med i, sier Amundsen. 

Amatørgranskerne bruker akademiske historikeres metoder. 

– Det handler om å forstå kildene, vurdere informasjonen kritisk og tolke dem riktig, sier Amundsen. 

I tillegg må man kunne lese gammel skrift.  Først mot slutten av 1800-tallet begynner skriften å ligne på den vi har i dag. 

– Jeg tror mange som starter med slektsgransking, stopper opp fordi de ikke klarer å lese hva som står i kildene, sier Amundsen. 

Søkt vidt og bredt

De lokale historielagene sitter også på mye informasjon om livet i bygdene.

– Men mennesker gjør feil. Vi må ikke stole på alt vi finner, verken i bygdebøker eller slektsbøker. De er ikke alltid nøye nok, sier Ivan Kristensen. 

Han anbefaler slektsgranskere om å søke vidt og bredt. Blant annet har mormonerne en stor database med massevis av informasjon.

I mer enn 100 år har de samlet inn informasjon om folk over hele verden. Mormonerne tror at familier får være sammen i livet etter døden. Derfor må slektene kartlegges, ifølge Jesu Kristi Kirke av siste dagers hellige. Databasen FamilySearch.org er fritt tilgjengelig for alle.

– Du må registrere deg for å søke, men det er helt ufarlig. Det gjør deg ikke til mormoner, sier Kristensen.

I mormonernes database ligger passasjerlistern fra M/S Oslofjord som ankom New York i 1955. Alle ombord er registrert i databasen som har som formål å gjenforene de døde i etterlivet. (Hentet fra familysearch.org)

Feil blir kopiert i hele familien

Den kommersielle databasen MyHeritage blir brukt av mange slektsgranskere. Ikke alle er like begeistret.

– Det kan være mye feil der. Hver bruker lager sitt eget slektstre som andre kan kopiere inn. Så om én gjør feil i sitt slektstre, forplanter feilen seg i hele familien, sier han.

MyHeritage tilbyr DNA-analyse. Den skal gi svar på etnisk og geografisk opprinnelse. 

Kristensen anbefaler også søk i gamle aviser. Slektsgranskere får utvidet tilgang til Nasjonalbibliotekets nettarkiv. Der finner du aviser tilbake til den første som kom ut i 1763. 

Gamle arkiver forteller om gamle skikker. Arkivet Introduserte kvinner starter på 1600-tallet. Ifølge Det gamle testamentet var kvinner som hadde født, urene. Etter rundt seks uker ble de møtt av presten utenfor kirken og ført tilbake til menigheten. – Dette arkivet er ikke alltid til stor hjelp, for ofte står det bare Ole Olsens kvinne, sier Ivan Kristensen. (Maleri av Harriet Backer / public domain)

Navn på gravsteder

Kristensen anbefaler alle som vil begynne med å spore slekta, å melde seg inn i en slektsgranskingsgruppe. Det finnes flere.

Slekt og data er den største. De holder kurs og møter og gir veiledning. De har også en database over gravminner.

– De har gått rundt på kirkegårdene og tatt bilder av alle gravsteder. Der er fødselsdatoer, navn og dødsdatoer, sier Kristensen.

 Så er det store spørsmålet: Hvor langt tilbake kan vi spore slekta?

Vi stammer fra bønder

– I Norge kommer vi stort sett fra bønder, alle sammen. Hvis de eide sin egen gård, gjennom odel eller som leilending, er det enklere å spore dem opp i kirkebøker og skattelister, sier Arne Bugge Amundsen. 

Husmenn og andre eiendomsløse flyttet oftere på seg og betalte ikke skatt direkte. De satte dermed færre spor. 

Branner har også ødelagt mange arkiver. Alle eldre kirkebøker i Eidsvoll forsvant da prestegården brant opp i 1877.

Men det skal være mulig å spore slekta tilbake til 1600-tallet, ifølge Amundsen.  

– De fleste kommer nok ikke lenger enn 1700-tallet, sier Ivan Kristensen. 

Selv er han ikke opptatt av å komme veldig langt tilbake.

– Mennesker er ikke tørre navn og årstall

– For meg er det viktigere å finne ut av livene til folkene jeg finner. Hvordan levde de? Om du er så heldig å ha en kriminell, prest eller adelig i familien, er det mye stoff å finne.

I bygdebøker og avisartikler finner du historier og lokale nyheter. Bodde slektningene dine på en større gård eller en fattig husmannsplass? Ble de rammet av ekstremvær? Var det krig?

– Det er mennesker vi snakker om, ikke tørre navn og årstall, sier Kristensen.

– Hvis man er åpen nok og ikke bare opptatt av navn og årstall, så får man innsikt i levekårene, livsbetingelsene og valgmulighetene til fortidens mennesker. Det gir innsikt i også den lokale og den nasjonale historien, sier Amundsen. 

Hvis du står fast, anbefaler Kristensen å stikke innom en slektsgransker på biblioteket.

– Vi sitter på biblioteker over hele landet. Det er bare å komme innom for å få hjelp og gode råd på veien.

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev