1 week ago
11
Meninger
Debattinnlegg
Jeg kjenner foreldre som gråt da de leverte ettåringen i barnehagen, men som ikke hadde noe alternativ.
Usman M. ChaudhryPsykolog
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB«Norske barnehager styres ikke av en syk kultur», skriver lege Kaveh Rashidi i Aftenposten som svar til KrFU-leder Ingrid Olina Hovland
Det har han rett i.
Norske barnehager er fulle av varme, dyktige og omsorgsfulle ansatte som gjør en uvurderlig jobb.
Men det betyr ikke at samfunnsstrukturen rundt småbarnsforeldre er sunn.
Debatten om ettåringer i barnehage har raskt blitt redusert til et spørsmål om foreldre enten «svikter barna sine» eller «skammer andre foreldre».
Jeg tror mange kjenner seg fremmed i begge ytterpunktene.
For dette handler ikke først og fremst om skyld.
Det handler om hvilke rammer vi har bygget samfunnet vårt.
Usman M. Chaudry
Psykolog på Stovner i Oslo
Forskjell på et valg og en mulighet
I 2025 hadde 84 prosent av norske ettåringer plass i barnehage, ifølge SSB.
Spørsmålet er kanskje ikke hvor mange som begynner tidlig, men hvor mange som faktisk ville valgt det dersom økonomi og praktiske hensyn ikke spilte inn.
Hvor mange foreldre ville, helt reelt, valgt å levere et barn på ti–tolv måneder i barnehagen dersom alternativet ikke innebar ulønnet permisjon, økonomisk tap eller frykt for å falle ut av arbeidslivet?
Et valg tatt i nød er ikke nødvendigvis et fritt valg.
Les også: Bommer grovt om barnehage
Jeg reagerer også på hvordan Ingrid Olina Hovlands mangel på egne barn brukes som et argument mot henne.
ILLUSTRASJONSFOTO: Gorm Kallestad / NTBDet må være mulig å diskutere samfunnsutvikling uten personlig erfaring.
Samtidig kan jeg bruke min egen erfaring som pappa til to barn under seks år: Vi har vært heldige nok til å kunne vente til barna var rundt to år før barnehagestart.
Ikke fordi vi mener barnehage er skadelig. Tvert imot.
Norske barnehager gir barn lek, språk, sosialisering, fellesskap og pedagogisk utvikling.
Etter en viss alder er dette enormt viktig.
Men jeg har også sett forskjellen på en ettåring og en toåring.
Les også: Tobarnsmoren illustrerer hamsterhjulet: – Ganske absurd
En ettåring er fortsatt svært avhengig av foreldrene sine, selv om forskningen ikke gir oss et entydig svar på «ideell alder» for barnehagestart.
Det betyr ikke at barnehagen er dårlig.
Men vi må være forsiktige med å omskrive et samfunnsmessig behov til et utviklingspsykologisk ideal.
ILLUSTRASJONSFOTO: santypan / Getty ImagesFor de aller minste barna er foreldrenes fang, nærvær, regulering, trygghet, tilknytning og emosjonelle tilgjengelighet fortsatt den viktigste formen for «berikelse».
Det betyr ikke at barn tar skade av barnehage. Det betyr heller ikke at foreldre gjør noe galt.
De aller fleste gjør det de må for å få livet til å gå rundt. Jobben kaller. Lånet skal betales. Regningene kommer.
Derfor blir det problematisk når vi omtaler dette som om alle familier står helt fritt.
aJa, uten tvilbNei, ville valgt tidlig start uansettcEr usikker på hva jeg ville valgt da
Mange foreldre velger ikke nødvendigvis det de ønsker mest, men det de har råd til.
Andre er heldige nok til å vente lenger, fordi økonomien tillater det.
Vi må klare å holde to tanker i hodet samtidig: Norske barnehager er gode.
Og mange foreldre skulle samtidig ønske at de hadde mer tid hjemme med de aller minste barna sine.
Kanskje tidlig barnehagestart først og fremst er en nødvendig og god løsning i et moderne samfunn. Ikke nødvendigvis det en ettåring ville valgt hvis behovet kun var barnets.
For hvis vi kunne lagt bort økonomiske hensyn, jobbpress og praktiske konsekvenser, og faktisk spurt ettåringen selv, dersom den kunne uttrykt det den trengte mest:
«Vil du begynne i barnehagen nå, eller være litt lenger med mamma og pappa?»
Jeg tror svaret hadde vært ganske enkelt.
English (US)