Vi under­kaster oss frivillig

Så er den endelig her, den søte høytiden der spørsmål som begynner med «hvorfor» ikke betyr noe.

Hvorfor samles vi foran Disney-kavalkaden klokken to? Foran Sølvguttene klokken fem? Hvorfor spiser vi ribbe i stedet for pinnekjøtt, eller pinnekjøtt i stedet for ribbe? Hvorfor er «Deilig er jorden» alltid siste sang vi synger rundt juletreet, før nissen kommer?

Det betyr ikke noe! Eller, det eneste svaret som betyr noe, er: Fordi vi har gjort det før.

Naturligvis kunne vi sunget en hvilken som helst julesang til slutt. Men hvis vi for eksempel hadde gått for «Glade jul» denne gang, ville ikke tradisjonen gjort det den skal.

Og det den skal, er å bringe oss i kontakt med alle tidligere varianter av oss selv, som også har sunget «tider skal henrulle» i trygg forvissning om at julenissen vil banke på idet siste tone er forstummet. Og det bringer oss i kontakt med de andre som er til stede som også vet at det er slik det skal være.

Et paradoks er at mye av dette som føles tradisjonelt, egentlig er av ganske ny dato. Verken Askepott eller Donald, eller for å ta en av de aller nyeste julefilmene, «Love Actually», var noe besteforeldrene dine vokste opp med. Men akkurat hvor gamle de er, er ikke så viktig som det at de skuer bakover.

Askepott, gjennom en tett tåke av syttitall, foregår i en slags fantasifull middelalder. Disney-kavalkaden bringer tankene hen til tegnefilmens gullalder. Og «Love Actually» velger seg arenaer som alle kjenner godt: Gjenforeningen på flyplassen, avslutningen på jobben, skolebarnas juleforestilling. Kunsten å lage en ny juletradisjon, handler om å lage noe som kan føles litt gammelt.

For hva din eller min families juletradisjoner faktisk er, er mye mindre viktig enn jobben de gjør. Juletradisjonene forbinder oss med fortiden, og med hverandre.

Det å kunne falle inn et mønster, å synge med i en allsang, er en forholdsvis enkel måte å demonstrere at man hører hjemme i et fellesskap. Det er en tungt symbolsk ting å gjøre. Det viser en slags frivillig underkastelse. Jeg er villig til å legge mine personlige innfall og preferanser i side for å falle inn i ritualenes rytme.

I noen familier er dette fellesskapet skjørere enn i andre. Samværet er mer anspent, mer konfliktfylt. Tradisjoner kan føles som noe påklistret, noe hyklersk, noe som maskerer at familiemedlemmene ikke står hverandre så nær som de later som.

For andre kan tradisjoner nettopp skape en slags forsoning, et frirom. Kanskje er familien preget av forskjellige verdier, politiske syn som er i strid med hverandre. Men så lenge dere kan enes om at den store engelen skal stå på peishyllen, har dere da enda noe.

Gran eller furu? Julegudstjeneste eller «Tre nøtter til Askepott»? Skikkene er ofte sammensatt av et begrenset utvalg alternativer. Den som følger en juletradisjon, er som regel både en del av familiens og landets kollektive julefeiring, der mange av tradisjonene også er blitt internasjonale.

Selv ikke de eldre juleskikkene våre er spesielt gamle. Tradisjonen med julepynt og julekort eksploderte på 1800-tallet. De moderne frimerkene, som kunne klistres på brev og kort, ble først tatt i bruk på 1840-tallet. De gjorde det mulig å sende en hilsen og en oppdatering til venner og familie langt borte på en annen måte enn før. Og muligheten ble fort til forventning.

Masseproduksjonen gjorde ren pynt tilgjengelig for flere enn de rikeste. Det er også et slags paradoks at juletradisjonene, som i stor grad var barn av den nye økonomien, også ble en slags protest mot nettopp det moderne.

For når julen er så nostalgisk, så sterkt forbundet med barndomsminner og så orientert mot å bringe generasjonene sammen, har det å gjøre med at mange av juleskikkene oppstod i en tid da verden var i rask endring.

På midten av 1800-tallet var storbyene i eksplosiv vekst. Fabrikkene gjorde mange yrker overflødige. Jernbaneutbyggingen i mange land la under seg naturområder som tidligere hadde vært uberørt.

Det var ikke rart at fortiden kunne kjennes som et fremmed land for mange. Da kunne juletradisjonene skape en følelse av kontinuitet, av at du tross alt var det samme mennesket i den samme verden, at noen ting ville vare ved.

Fremdeles er nok dette mye av grunnen til at det er så sterk oppslutning rundt juletradisjoner. Til at voksne mennesker kan få sorgreaksjoner når de gifter seg inn en familie med andre tradisjoner, og må gi slipp på sine årvisse skikker. Det handler ikke om at den ene tradisjonen er bedre enn den andre, det handler om at den tilhører deg, og dine.

Så egentlig handler det kanskje om «hvorfor» likevel.