Vi må være åpne for andre kunnskaps­syn enn kun det vestlige

Når jeg kritiserer det biomedisinske paradigmet og dets skyggesider, er det ikke en øvelse i anti-vitenskapelig praksis, skriver filosof Farhan Shah. (Illustrasjon: Shutterstock / NTB)

DEBATT:  I møte med psykisk lidelse og menneskelig smerte, trenger vi mer enn én fortolkning, mer enn én vitenskapelig fortelling, skriver innsenderen.

Det følgende innlegget er det fjerde i en debatt om hvilke kunnskapssyn som skal gjelde ved behandling av psykisk lidelse. Som en reaksjon på et innlegg av professor emeritus Ragnfrid Kogstad tok filosof Farhan Shah til orde for å supplere det han kaller et vestlig kunnskapssyn med ideer fra den sørlige del av verden. Det biomedisinske perspektivet med rene, målbare kausalitetsforklaringer som ideal er ikke tilstrekkelig.  Blant annet spirituelle, åndelige, religiøse og kosmologiske faktorer må også gis plass i forståelsen der mennesker trenger hjelp for å lindre sin smerte, ifølge Shah. I det tredje innlegget får Shah kritikk fra psykolog Rolf Marvin Bøe Lindgren og forsker Kenth-Arne Hansson. Vitenskapen er ikke vestlig, den er universell, skriver de. 

Når psykologi og psykiatri forsøker å årsaksforklare lidelse uten å ta høyde for historiske, kulturelle og eksistensielle dimensjoner, risikerer vi å redusere menneskets ubegripelige kompleksitet til det målbare og avvikende. 

Det er ikke bare faglig snevert, det er etisk problematisk.

Innlegget mitt i forskersonen forsøkte derfor å løfte frem en avgjørende innsikt: at menneskelig lidelse og affektive uttrykk er komplekse størrelser som ikke lar seg forklare med ett enkelt årsaksforhold, eller én faktor.

Ikke fordi vi skal benekte vitenskap, men fordi vi bør vokte oss for å henfalle til ett eksklusivt kunnskapssyn. 

Replikken som har kommet i etterkant, synes å misforstå denne bevegelsen henimot et mangfoldig kunnskapssyn som ensbetydende med en fornektelse av vitenskapelige idealer som etterprøvbarhet og falsifikasjon.

Eller, enda verre, som en vilje til å ersatte èn form for reduksjonisme med en annen. Dette er en vranglesning, etter mitt syn.

Viten og makt

Det jeg argumenterer for, er ikke en ny vitenskapelig eller metafysisk universalisme, men en erkjennelse av at all kunnskapsproduksjon er preget av sterk kontingens (det kunne vært annerledes), og er derfor ikke en nøytral, ahistorisk aktivitet løsrevet fra  bestemte perspektiver.

Sagt med andre ord: Det vi trenger mer av, er å opparbeide en sensitivitet for forholdet mellom viten og makt. Samtidig skal vi være mottakelig for kunnskapssyn fra sør, altså livsanskuelser og kunnskapstradisjoner som har vært marginalisert under dekke av vestlige kunnskapsparadigmer som universelt allmenngyldige).[1]

Denne åpenheten er ikke identisk med en total avvisning av vestlige kunnskapstradisjoner per se, men søker å rette et legitimt, nødvendig og kritisk blikk på et underliggende enfoldig kunnskapssyn (les: det biomedisinsk perspektivet).

Det handler om å styre unna en rasjonalitet som predefinerer grensene for hva som betraktes som normalt og sykelig, og dermed fortrenger det enorme mangfoldet av alternative, vel så legitime, betraktningsmåter.

Kritisk praksis

En slik kritisk og årvåken holdning fordrer en motstand i et kunnskapssyn som verner om rommet for menneskelivets flerstemmighet, som vi finner i dekoloniale og kritiske teorier.

Denne kritiske motstanden innebærer ikke utbrudd av nye former for dogmatisme eller altoppslukende perspektiver, men en gjensidig anerkjennelse av ulike kunnskapstradisjoner som likeverdige i møte med det rike, rotete og ufullendte menneskelivet, som til enhver tid unndrar seg metodologiske og teoretiske totalforklaringer.

Og la meg presisere: Når jeg kritiserer det biomedisinske paradigmet og dets skyggesider, er det ikke en øvelse i anti-vitenskapelig praksis. Det er snarere en insistering på å verne om vitenskapelige idealer. 

Et viktig poeng er å innse at psykiatriens og for øvrig psykologiens kunnskapsgrunnlag formes i skjæringsfeltet mellom maktideologiske og kulturelle konstruksjoner. Og i denne konstruksjonen er det kategoriene normalitet og avvik som utgjør prismet alt ses gjennom.  Det er ikke tilstrekkelig.

Her må det legges til at vitenskapelig praksis i psykiatri og psykologi ikke skal forveksles med naturvitenskapens generelle lovmessigheter. Teoriutvikling og klinisk praksis er ikke uavhengig av kultur, metafysiske og antropologiske grunnantagelser, men tvert imot gjennomsyret av dem.

Derav viktigheten av faglig refleksivitet i møte hvordan vi forstår psykisk lidelse, eller livssmerte, og hvordan vi velger å møte det lidende mennesket, og ikke selve lidelsen som en underliggende forstyrret struktur.

For hva er egentlig «hjelp»?

Det som hjelper èn person i en livskrise, kan være uten virkning, endog skadelig, for en annen. For noen gir det mening å snakke om serotonin, nevrobiologi og psykofarmakologi. For andre gir det langt større mening å forstå sine livssmerter gjennom fortellinger om tap, flukt, krig, kolonialisering av land og hjem, nostalgi, skyld, åndelighet, transgenerasjonelle bånd, forfedre, Gud med mer.

Hver av disse fortolkningsrammene og symbolske ressursene kan være virksomme, men kun dersom de appellerer til individets egen forståelseshorisont. Derfor insisteres det på at retten til selv å definere lidelsens mening og gjenreisningen (epistemisk agens) bør stå sentralt i bærekraftige, humaniserende hjelpetjenester.

Det som alltid kunne vært annerledes

I et samfunn som i økende grad preges av kulturelt mangfold, bør hjelpetjenestene reflektere denne virkeligheten. Ikke ved å innføre en ny form for monokultur, sekulær eller religiøs, men ved å styrke tankefellesskap og praksiser som rommer det ukjente og det uforutsigbare i menneskelivet.

Når vi først erkjenner at det ikke finnes èn sann eller allmenngyldig måte å være i krise på, og derfor heller ingen universell måte å hjelpe på, kan vi sette i spill nye muligheter for mer kultursensitive, maktkritiske og pluralistiske tilnærminger.

Dette er ikke det samme som å forfekte et dogme eller en ortodoksi. Men en etisk fordring: å ikke redusere det menneskelige til det målbare eller til det patologiske, men å møte det som alltid kunne vært annerledes.

Referanse:

[1] Santos, B. de S. (2014). Epistemologies of the South: Justice against Epistemicide. Boulder, CO: Paradigm Publishers.