Vi må snakke om rasisme med utestemme

Den norske rasismen er både direkte og indirekte, synlige og usynlig, og har direkte konsekvenser for våre medborgeres muligheter, samfunnsdeltakelse og folkehelse, skriver kronikkforfatterne Karina S. Ikshani (t.v) og Aisha Iqbal. (Foto: Edda Eline Fuhr)

KRONIKK: Hvis vi vil ha en fremtid der alle føler seg trygge og ivaretatt må vi tørre å bryte stillheten – og handle deretter.

50 profilerte politikere og statsråder ble invitert til et lynkurs om rasisme av Antirasistisk Senter. Kun én politiker møtte opp. Det bekymrer oss. Når de som styrer landet vårt ikke tar seg tid til å lære om problemet, hvordan kan vi forvente reell endring? Når politikerne ikke vil lytte, må vi snakke om rasisme med utestemme.  

Manglende politisk vilje til å handle

Kurset ble initiert i kjølvannet av omfattende hets rettet mot SV-politiker Marian Hussein. Hets som Hussein har fått kun fordi hun er en kvinnelig politiker som er synlig muslim og melaninrik.

Blant annet har hun fått meldinger som: «Få av deg shariasymbolet, frekkhetens nådegave er alt denne izlamisten har» og «Stem FrP! Få dem ut av Norge». 

Hvorfor viser Husseins kollegaer i politikken manglende vilje til å ta til orde for å forsvare henne og til å lære mer om selve fenomenet? I Handlingsplan mot rasisme og diskriminering 2024–2027 skriver regjeringen at de vil forebygge og bekjempe rasisme og etnisk diskriminering i det norske samfunnet.

Er politikere unntatt fra dette ansvaret? Det er urovekkende, spesielt med fremmarsjen av ekskluderende retorikk og fascistisk praksis i Europa. Rasisme handler ikke bare om engangstilfeller. Det er en systematisk unnfallenhet. Den skal ikke håndteres av Hussein alene, men i felleskap.

Rasisme er faktisk svært utbredt i Norge

Rambøll-rapporten «Rasisme i Bergensskolen» viser at 57 prosent av elever i bergensskolen opplever rasisme i løpet av grunnskolen. Det er altfor mange barn som opplever rasisme i sine formende år. 

1 av 4 innvandrere i Oslo opplever etnisk diskriminering i arbeidslivet og 7 av 10 barn og unge med afrikansk bakgrunn utsettes for rasisme og fordommer. Videre er religiøse minoriteter svært utsatte i Norge. 31 prosent av Norges befolkning har fordommer mot muslimer og 11,5 prosent har fordommer mot jøder.

Disse tallene er for høye og konsekvensene er alvorlige. Rasisme og diskriminering fører til psykisk stress og går utover mental helse. Videre svekker det barn, unge og voksnes opplevelse av, tilgang til, og muligheter innenfor boligmarkedet, arbeidslivet, skolen og helsevesen.

Vi må handle, ikke tie

Rasisme er et betent tema i samfunnet vårt, men statistikken viser at vi er nødt til å legge fra oss berøringsangsten. Når vi unngår å snakke om rasisme, lar vi problemene forbli skjulte og uløste. Dette gjelder ikke bare åpenlyse former for rasisme, men også de mer subtile variantene som utspiller seg i hverdagen – i kommentarfelt, i utsagn maskert som «tull», og i ubevisste holdninger og fordommer. 

Ironisk nok er det kanskje nettopp redselen for å trå feil, si noe galt eller bli oppfattet som rasist, som bidrar til at rasismen forblir en del av skolen, arbeidsplassen og det offentlige rom.

Vi vet at folk reagerer på ulike måter når de ser eller opplever rasisme. Vi fryser eller så handler vi. Vi kan si ifra til den som utøver rasisme, eller varsle til en tillitsperson eller et system. Erfaringsmessig er den vondeste reaksjonen at man forblir stille. 

Stillhet sender en skadelig beskjed: At dette er noe vi ikke tør eller klarer å ta tak i. Eller verst av alt, ikke bryr oss om. Vi må øve på å agere raskere, enten det er i selve situasjonen eller i etterkant. Viktigst av alt er å ikke legge en hendelse som er opplevd eller observert bak seg, uten å anerkjenne den. 

I Norge ser vi gjerne på oss selv som inkluderende og rause, men under overflaten finnes det altså nok av urovekkende erfaringer og statistikker. Kommentarene rettet mot Marian Hussein alene er et testament til dette. Den norske rasismen er vond og eksplisitt. Den er både direkte og indirekte, synlige og usynlig, og har direkte konsekvenser for våre medborgeres muligheter, samfunnsdeltakelse og folkehelse.

Hvordan kan vi forebygge rasisme med utestemme?

Forebygging er en felles innsats

Vi har jobbet med rasisme og diskriminering i mange oppdrag. Konklusjonen er alltid den samme: Rasisme og diskriminering har mange former og kan både handle om enkelthendelser og være systemisk. Derfor er forebygging i felleskap desto viktigere. Skal vi bekjempe rasismen, må vi starte tidlig, systematisk og på flere arenaer:

1. Politisk ansvar og vilje: Politikere må gå foran som antirasistiske forbilder. At 49 av 50 unnlot å møte på Antirasistisk Senter sitt kurs viser mangel på engasjement. Antirasisme krever aktiv og intensjonell innsats fra de med makt til å endre strukturer.

2. Inkluderende læreplaner: Skolen må undervise om rasisme og diskriminering, inkludert Norges egen historie med dette.

3. Kompetanse i skole og barnehage: Alle ansatte må ha grunnleggende antirasistisk opplæring for å kunne forebygge og håndtere rasisme effektivt.

4. Mangfold i media: Barn og unge trenger å se seg representert i media og samfunnsliv. Stereotypier må utfordres, og flere stemmer må løftes frem.

5. Holdningskampanjer til alle: Tiltak bør ikke bare rettes mot skole- og oppvekstsektoren – også voksne og eldre må nås. Negative holdninger er utbredt i flere aldersgrupper og på flere arenaer.

Hvis vi vil ha en fremtid der alle føler seg trygge og ivaretatt må vi tørre å bryte stillheten – og handle deretter.