Vi må minnes 22. juli sammen

9 hours ago 2

Av: NORA DÅSNES

Forfatter, illustratør og tegneserieskaper, utdannet ved Kingston University i London. Har skrevet boken «Ubesvart anrop» som er en grafisk roman om å være ungdom i tiden etter 22. juli.

Jeg hadde ikke tenkt å bli en som snakker om 22. juli.

Jeg er ikke direkte berørt av terroren.

Da bomben gikk av i regjeringskvartalet for fjorten år siden, var jeg og mine trygge.

Vennen som nettopp hadde meldt seg inn i AUF, var ikke på Utøya.

Jeg var femten år, og begynte på videregående en måned senere.

Vi hadde ikke språk for det som hadde skjedd, ingen hadde egentlig det ennå, og det var liv som skulle leves, hverdag som skulle tas tilbake.

Vi snakket om terroren av og til, om rettsaken, om de nye detaljene som kom, om tragedien, om politikken.

Men ikke om den nye frykten vi hadde fått.

Jeg tror ikke vi hadde språk for den, jeg tror ikke vi ville ta opp plass selv når det var så mange som hadde det forferdelig vondt.

Men også mange som ikke var direkte berørte kjente redselsfølelsen ta plass.

Den nye frykten la seg til rette dypt nede i magene våre. Jeg kunne glemme den i lange strekk av gangen.

Men så, på en stor togstasjon i London, midt på et tettpakket dansegulv, i sikkerhetskontrollen på Gardermoen, hogg den til.

Det var første gangen jeg forsto at vold kan ramme hardt og fort og urettferdig.

Også i Norge. Også mot dem som er femten år.

Det endret seg sommeren 2020.

Jeg var 24 år og hadde sagt ja til å forsøke å skrive en bok om 22. juli for ungdom.

Jeg leste artikler, bøker, øyevitnebeskrivelser og analyser. Desto mer jeg leste, desto mer umulig føltes oppgaven.

22. juli rammet tusenvis av mennesker. Det er flere hundre historier fra Utøya alene. Enda flere fra regjeringskvartalet.

Fra sykehus, politibiler, helikoptre, gummibåten i fjorden, fritidsbåtene fra campingplassen.

Det er historier om hets mot muslimer i timene etter bomben, om hva det vil si å være «en av oss».

Det er historier om køer for å gi blod, om rosetog, om tårene til kongen.

Det er historier om skytespill og internettforum og nynazisme, om valgkampen, om skolestart med tomme stoler, om sorg, aktivisme, nihilisme og håp.

Det er hundre bøker, tusen.

Jeg kan ikke skrive tusen bøker.

Så jeg valgte meg et lite hjørne av denne veven av fortellinger, og satt de neste månedene i et pandeminedstengt Oslo og skrev fra mitt eget perspektiv.

Om ungdom som ikke er direkte berørt av terroren, og forsøker å finne tilbake til hverdagen i året etterpå.

Det er først i årene etter at boka kom ut at jeg har forstått hva det betyr at ungdom ikke husker 22. juli.

Men tallene lyver ikke: I dag er det fjorten år siden.

2011-kullet begynner i niende klasse til høsten.

Det som er minner for meg, er et punkt på læreplanen for noen andre.

Det er ikke alltid ungdommene jeg snakker med, vet hvor i Oslo bomben gikk av.

Eller at bombeangrepet også var dødelig.

De vet ikke automatisk hvor mange som døde på Utøya, eller hvilken organisasjon som var der på sommerleir.

De vet kanskje ikke at begge angrepene var på samme dag, en gang. Og terroristen har av og til blitt et monster, en spøkelsesfortelling fra eldre søsken og klassekamerater.

Å skrive og formidle om 22. juli har lært meg at «aldri glemme» krever aktivt arbeid.

Historien er alt for viktig til at vi kan overlate gjenfortellingen til internett eller skolegården.

Og den er alt for stor og sammensatt til at skolen alene kan fortelle den, uansett hvor dedikerte lærerne er.

Fjorten år etter forsøker vi fortsatt å forstå hva 22. juli gjorde med oss.

Som mennesker og som samfunn. Vi trenger flere bøker.

Flere podkaster, filmer og tv-serier. Men først og fremst trenger vi flere samtaler.

Ja, de samtalene kan være vonde. Ja, stemningen blir tung og alvorlig.

Ja, av og til gråter jeg fortsatt. Men samtalene om 22. juli er også noen av de fineste jeg har hatt.

Med vennene mine da jeg skulle samle materiale til boka.

Med familien min da de hadde lest den.

Med lærerne ved kaffemaskinen mens jeg gjør meg klar til neste klasseromsbesøk.

Og ikke minst med ungdommene.

Å minnes er dugnadsarbeid.

Det er alt for viktig til å overlates til tegneserieskapere som meg.

Så bruk dagen i dag på å snakke. Til å stille spørsmål, og til å lytte.

For vi skal aldri glemme ondskapen. Men vi skal heller aldri glemme kjærligheten.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no. Unge meninger-prosjektet er finansiert med støtte av Stiftelsen Tinius. Les mer.

Read Entire Article