Vi forlater ikke Norge – vi søker noe mer

Rima Iraki skriver i Romerikes Blad om norskfødte barn av innvandrere som nå vurderer å flytte til foreldrenes hjemland.

Hun spør: «Hva får unge voksne, født og oppvokst i verdens tryggeste og beste land, til å ville flytte fra det?»

I VG peker Shazia Majid på et annet spor, der hun oppfordrer de såkalte «eliteinnvandrerne» til å bli i Norge og bidra til forandring.

Begge tekstene rommer verdifulle poenger, men de treffer ikke helt.

I hvert fall ikke min generasjon og de yngre.

De representerer en generasjon og en tid der det å forlate Norge primært blir tolket som et uttrykk for tap, utenforskap eller at vi rett og slett ser helt bort fra Norge og ønsker fortest mulig å forlate landet.

Tvert imot, vi som er yngre, og som lever i en verden der grensene blir mindre og horisontene utvider seg, har ofte en annen motivasjon.

DEBATTSTARTER: Rima Iraki, kjent fra NRK, nå samfunnsredaktør i Romerikes Blad. Foto: Line Møller / VG

Som tredjegenerasjons norskpakistaner, med røtter fra provinsen Punjab i Pakistan, der mine besteforeldre og foreldre vokste opp, har jeg vokst opp med det beste av to verdener – med tryggheten i det norske samfunnet og med en kulturell bredde i bakgrunnen.

Jeg har også valgt å bo i både Storbritannia og Tyskland. Ikke fordi jeg ikke følte meg hjemme i Norge, men fordi jeg visste at jeg kunne vokse på måter som her hjemme ville vært litt utfordrende.

Samtidig har jeg utviklet og drevet kreative prosjekter fra Norge med tilknytning til den raskt voksende kreative industrien i Sør-Asia – særlig i Pakistan.

I møte mellom den norske kulturmodellen og det pulserende miljøet i byer som Lahore og Karachi, har jeg funnet både inspirasjon og samarbeidspartnere.

Musikk, mote, film og teknologi beveger seg der i et annet tempo – og åpner rom for nye ideer og uttrykk.

Det handler ikke om å forlate Norge, men om å utvide plassen vi skaper fra. Mange av oss lever i spenningsfeltet mellom flere verdener – og nettopp der skjer det mye verdifullt.

I dag er det heller ikke unikt å ta studier i utlandet, søke praksis i internasjonale selskaper eller bygge karriere i fremvoksende områder som Singapore, Qatar eller Dubai.

Disse stedene tilbyr nettverk, ambisjonsrom og dynamiske fagmiljøer som mange unge – uavhengig av bakgrunn – trekkes mot. Det er ikke et fravalg av Norge, men et tilvalg av noe større.

Les også: Shazia Majid: Til eliteinnvandrerne

Iraki peker på opplevelsen av ikke å bli fullt ut akseptert i Norge. Det er reelt, og det er viktig. Diskriminering og utenforskap eksisterer – i arbeidslivet, i boligmarkedet, i kulturlivet. Men å forklare utflytting utelukkende gjennom disse erfaringene, er for snevert. 

Vi må også anerkjenne at mange unge i dag – både med og uten innvandrerbakgrunn – rett og slett vil videre. At de søker nye impulser, utfordringer og miljøer der de kan utvikle seg både faglig og personlig.

For noen er Norge for homogent. For lite. For stabilt.

For vår generasjon er det ikke nødvendigvis trygghet og stabilitet som representerer fremtiden – det er vekst, bevegelse og nye perspektiver.

Shazia Majid skriver at vi som har lyktes, har et ansvar for å bli og bidra til forbedring her hjemme. Det er forståelig.

Men det må også være rom for at bidrag kan skje på andre måter, andre steder. Mange av oss har vokst opp i Norge med tilgang til utdanning, språk, pass og frihet.

Det er nettopp denne friheten som gjør det mulig å flytte ut – og vokse videre.

Noen flytter tilbake til foreldrenes hjemland for å kjenne på røtter og tilhørighet. Andre forlater Norge for å bygge karriere i globale sentre for innovasjon og utvikling.

Vi er ikke på flukt. Vi benytter oss av en mulighet som tidligere generasjoner ikke hadde på samme måte.

Å forlate Norge er ikke det samme som å forlate det norske. Mange av oss har én fot her, og én i verden. Vi representerer en generasjon som ikke lar seg definere av landegrenser, og som ikke nødvendigvis ser «hjem» som et sted.

Så nei – vi flykter ikke. Vi søker noe mer.

Og det burde vi få rom til å gjøre, uten å måtte forklare oss gjennom andres frykt for tap.