Vi er ikke så syke som vi tror

Foto: Gorm Kallestad / NTB

Stormløpet mot sykelønnsordningen har ført til en tilstand av nasjonal hypokondri. Men sykefraværet er ikke så høyt som høyresiden later som.

Dette er en kronikk

I snart et halvt år har vi diskutert sykelønn på inn- og utpust.

Ballet startet allerede på Arendalsuka i fjor. Der tar en tidligere statsminister og en aviskommentator fra Sverige til orde for at Norge bør lære av svenske og kutte sykelønnen. De får støtte fra hotellkonge Petter Stordalen.

Noen uker senere, den 4. september, er katta ute av sekken, og NHO stiller sitt ultimatum om at de ikke vil skrive under på en IA-avtale som legger dagens sykelønnsordning til grunn.

NHO er enten heldig eller godt informert, for dagen etter publiserer Nav pressemeldingen med tittelen «Betydelig økning i sykefraværet».

I andre kvartal er sykefraværet 7,1 prosent, 0,1 prosentpoeng høyere enn i tredje kvartal året før.

Herfra tar debatten fyr.

Frp går i sitt nye partiprogram inn for å «i større grad ansvarliggjøre den enkelte arbeidstager ved korttidsfravær», altså å innføre såkalte karensdager der folk som er syke må gå uten lønn de første dagene. Venstre vil på sin side kutte sykepengene til de langtidssyke med 20 prosent. Oslo Høyre krever sykelønnskutt av en ny blå regjering, og NHO nekter å skrive under på en IA-avtale som freder dagens sykelønnsordning. Med seg på laget har høyresiden er en nærmest samlet norsk presse, som kappes med hverandre i å male sykelønnsfanden på veggen og skape en tilstand av nasjonal panikk over økt sykefravær. 

Dette stormløpet har gitt resultater. Da Sentio på vegne av Fagforbundet nylig spurte et representativt utvalg nordmenn om de trodde sykefraværet hadde økt de siste tyve årene, var flertallet ganske klart. Til sammen tror 88 prosent av nordmenn at sykefraværet har økt de siste to tiårene. 54 prosent, altså et flertall av befolkningen, tror det har økt «mye».

Problemet er bare at det er feil.

I 2024 var sykefraværet 6,9 prosent, ifølge Statistisk sentralbyrå. I 2004 var det tilnærmet likt (6,65 prosent), mens det i 2003 var enda høyere – hele 7,74 prosent. «I et historisk perspektiv er det (sykefraværet) ganske stabilt, og har vært det i flere tiår», sier professor i allmennmedisin Erik Werner, som ifølge Aftenposten er «småprovosert» over hvordan sykefraværet fremstilles i mediene.

Det stemmer altså ikke, slik det hevdes nesten overalt, at det norske sykefraværet er «historisk høyt». Det er helt stabilt.

Nordmenn flest tror med andre ord at sykefraværet vokser mye mer enn det gjør. Vi har å gjøre med en tilstand av politisk skapt hypokondri, der Frp, Venstre og NHO har gjort oss innbilt syke i forsøket på å nå sine ideologiske mål om å kutte i offentlige budsjetter og i skattene til næringslivet.

Påstanden om at sykefraværet er historisk høyt er ikke den eneste hysteriske overdrivelsen som har fått preget debatten de siste månedene.

Gjentatte ganger blir vi presentert med tall som sier at Norge har «verdens høyeste sykefravær». Men spør man forskerne, vil de si at det ikke gir så mye mening å sammenligne sykefraværet mellom ulike land, fordi landene har helt forskjellige regelverk for sykepenger. – Å bare sammenligne sykefraværet i prosent mellom ulike land, er ganske misvisende, sier seniorforsker Solveig Osborg Ose i SINTEF.

For eksempel vil syke i mange land automatisk bli kategorisert som arbeidsledige fordi syke har dårligere stillingsvern, og mange langtidssyke mister jobben i stedet for å få sykepenger.

I foregangslandet Sverige, som har innført både karenspenger og sykefraværskutt, har de for eksempel dobbelt så mange arbeidsløse som i Norge. Landet har dessuten hele 120 (!) «sykt barn»-dager for et foreldrepar, mot Norges ti. Fafo-forsker Anne Hege Strand er blant dem som mener det kan påvirke bruken av egenmeldingsdager.

Det nytter med andre ord ikke å sammenligne norske epler og svenske päror.

Den eneste sikre sammenligningen, er å se på andelen av befolkningen som er i jobb og ikke. Dette finnes det tall på, og det er antallet som jobber som er det avgjørende for økonomien og for finansieringer av velferdstjenester. Og på sysselsetting er ikke Norge verst, tvert imot er vi blant de beste.

Det stemmer heller ikke at utgiftene til sykelønn er så store at velferdsstaten ikke tåler dem.

I 2025 utgjør utgiftene til sykelønn litt over tre prosent av statsbudsjettene. Dessuten avhenger utgiftene ikke bare av sykefravær, men også av lønningene og antallet som står i jobb.

Sykefraværet er stabilt, men heldigvis har det vært en økning i lønn og sysselsetting. Det gir isolert sett økte utgifter til sykelønn, men også økte skatteinntekter som langt overgår utgiftene.

I Politisk kvarter i NRK 10. september påsto for eksempel Venstres Sveinung Rotevatn at utgiftene til sykefravær hadde økt med 13 milliarder kroner i denne stortingsperioden. Korrigerer man for lønn og sysselsetting, reduseres tallet plutselig til 2. 

Resultatet av disse hypokondre vrangforestillingene er at vi har fått en helt syk debatt om sykelønn i Norge, drevet av en misforstått moralsk panikk over raskt voksende sykefravær.

Hensikten med denne debatten fra høyresiden har aldri vært noe annet enn å oppfylle deres egne ideologiske mål om en mindre velferdsstat og lavere skatter for de rike.