Vetle takler ikke pinlig stillhet: – Det er vondt for sjela

– Det er vondt for sjela, jeg opplever et skikkelig ubehag ved at det blir stille, sier Vetle Granath Magelssen.

Han er journalist i Sarpsborg Arbeiderblad og ser på seg selv som en sosialt klok person, men når samtalen plutselig stopper opp, tar panikken over.

– Jeg synes det er utrolig kleint når det blir stille.

Du kjenner deg kanskje igjen i situasjonen over?

Det blir stille mellom deg og den du er sammen med.

Pulsen øker. Dere har ikke mer å snakke om.

Hjernen jobber for harde livet med å komme på et nytt tema å snakke om.

Kanskje du desperat tyr til været?

Heisen er et sted både jeg, Vetle og mange andre kjenner på vakuumet stillheten etterlater.

Vi vil ha flyt i samtalen

– Det som gjør at kleinheten oppstår, er at det ikke er forutbestemt hvem som skal initiere, hvem som skal snakke når, hva man skal snakke om, og hvor mye, forteller professor ved Institutt for språk og litteratur på NTNU, Rein Ove Sikveland.

Ønsket om å fylle stillheten handler også om at vi er sosiale mennesker, og at vi viser sosialt ansvar.

Vi jobber derfor kontinuerlig i samtaler med å unngå at det blir stille. Her kjenner Vetle seg igjen.

– At samtalen stopper opp er det verste jeg vet, jeg må ha samtalen i gang. Den situasjonen du satte meg i der var veldig ubehagelig.

Se situasjonen Vetle viser til i toppen av artikkelen.

Sikveland sier det er en grunnleggende egenskap i interaksjon mellom mennesker at vi forventer at samtalen flyter. Dette er noe man underveis forhandler fram.

– Vi har noen grep for å håndtere og fylle stillheten, med småord som «ja, mm», små kremt og sniffelyder.

Men stillheten er også situasjonsbestemt og kan være et grep for å oppnå et ønsket mål.

– For kriseforhandlere og andre profesjonsutøvere i møte med sårbare mennesker, er nettopp stillheten viktig for å kunne skape rom til å lytte, sier Sikveland.

Et kremt som pakker inn stillheten

I ordinære samtaler eller situasjoner så må vi bare prøve oss fram.

For Vetle er bilturer spesielt utfordrende, og han føler på en konstant trang til å si noe.

– Jeg snakker generelt altfor mye og har prøvd å lære meg å tåle mindre prating.

Han opplever ubehaget fordi han blir usikker på om han leser situasjonen riktig.

For frisør Laila Erah oppstår slike situasjoner daglig med kunder. Hun føler derimot aldri på den kleine stillheten.

– Det er noe man må lære seg og øve på. Stå i det så mye du kan, selv om det oppleves ubehagelig.

Hun mener det er kunden som bestemmer hvor mye samtale som ønskes. Laila tilpasser seg derfor etter deres behov, og blir kunden stille, så står hun i det.

Dette skulle min kollega Odd Skjerdal få bryne seg på i Erahs frisørstol.

Instruksen var tydelig: Stå i tausheten. Men noe annet skjedde:

– Jeg opplevde et ubehag, sto ikke i stillheten, og begynte å snakke. Selv om jeg tydelig visste hva saken handlet om, ble det naturlig for meg å begynne å bable.

Regulering av følelser

– Stille øyeblikk forsterker vår opplevelse av usikkerhet, og det menneskelige sinn elsker sikkerhet og kontroll.

Det forteller Olga Lehmann, professor i psykologi ved Oslo Nye Høyskole og førsteamanuensis i rådgivningsvitenskap ved NTNU.

Denne følelsen av ubehag varierer fra person til person.

– Det vi vet fra psykoterapiforskning, er at måten vi håndterer stillhet på, har å gjøre med hvordan vi regulerer følelsene våre.

For Vetle er fortsatt stillhet med andre vanskelig, men i samtaler etter at vi møtte ham, har han blitt mer bevisst på stillheten og tomrommet den etterlater seg.

– Senest i går ble jeg sittende i bil, som er det verste tenkelige stedet tausheten oppstår, da ble det småkleint.