«Vesten er pesten»

De fleste bøkene om Gaza som har kommet på norsk de siste årene, dokumenterer krigs­lidelser og forsøker dermed å påvirke leseren til å ta stilling.

Pankaj Mishra, den indiske forfatteren og tenkeren, er sterkt kritisk til Israels behandling av palestinere.

Men i «Verden etter Gaza» forsøker han ikke å vise at Israels fremferd på Gaza er grusom og illegitim.

Det tar han for gitt.

Mishra bruker i stedet plass til å drøfte dypere spørsmål om nasjonalisme og rasisme, om offer­rolle og skyld, og om holocausts skiftende posisjon i tysk, amerikansk og israelsk kultur.

Og som vanlig, slik det er i det meste av det Mishra skriver, kan mange av problemene i den moderne verden spores tilbake til Vestens imperialisme.

På tross av en viss forutsigbarhet i analysen er resultatet en svært leseverdig bok stappet full av tanke­vekkende ideer og perspektiver.

«The Times They Are A-Changin'»

Det har skjedd mye i verden de siste årene, skriver Mishra, og nevner økonomisk kollaps, kriger og natur­katastrofer.

Pankaj Mishra er rammet av det han, med den tyske filosofen Karl Jaspers, kaller en «metafysisk skyld­følelse»: skyld­følelsen til de som er vitner til det som skjer, men ikke kan gjøre noe med det.

Et av de sentrale spørsmålene Mishra forsøker å besvare, er hvordan Israel, med støtte fra land som Tyskland og USA, har kunnet bedrive det han mener er en rekke urettferdige makt­overgrep mot palestinere gjennom flere tiår.

Mishra mener at Vesten, og da i særdeleshet Tyskland og USA, bedriver en form for kompenserende botsgang.

I tillegg mener han at vestlige nasjoner, ved å erkjenne og holde minnet om holocaust ved like, samtidig unngår å ta innover seg overgrep og vold de har utført som koloni­makter.

Men ifølge Mishra er det eurosentriske blikket på verden nå i ferd med å bli utfordret.

Andre deler av verden som også har blitt utsatt for folke­mord, deler ikke den samme opplevelsen av holocaust som det store, sentrale traumet i verdens­historien.

Den eskalerende krigen på Gaza er med på å bidra til en endring, mener Mishra – derav tittelen på boken.

Jødisk kritikk av sionismen

Mishras metode, som han på briljant vis også utfoldet i boken «Raseriets tidsalder», er å grave opp ideer fra fortiden som kan kaste et overraskende lys over nåtiden.

I stedet for å selv komme med påstander, lar Mishra andre komme til orde. I denne boken er det særlig jødiske tenkere han lener seg på.

Han refererer for eksempel til et åpent brev fra 1948 i New York Times.

I brevet anklaget under­skriverne, blant andre Albert Einstein og Hannah Arendt, det fremvoksende politiske partiet til den senere israelske stats­ministeren Menachem Begin for å være fascistisk.

Pankaj Mishra viser også frem en jødisk ambivalens knyttet til hvordan holocaust fra 1960-tallet og utover ble brukt av sionistiske krefter for å skape samhold og identitet, men også for å begrunne bosettinger og okkupasjon.

En viktig innvending er at Mishra fremstår selektiv i måten han bruker flere av kildene på, for eksempel den østerrikske tenkeren Jean Améry.

Mishra vektlegger Amérys fortvilelse i 1977 over rapporter som viste at Israel hadde brukt tortur mot fengslede palestinere.

Samtidig toner han ned Amérys livslange kamp mot anti­semittisme på den politiske venstresiden, og hans klare forsvar av nødvendigheten av en jødisk stat.

Mishra skriver med sensitivitet om jødenes erfaring og den vedvarende anti­semittismen i Vesten.

Han skiller for øvrig i den engelske utgaven mellom Holocaust med stor H og andre holocauster, med liten h. Den norske oversetteren har droppet denne distinksjonen i tråd med Språkrådets anbefaling.

Når det hebraiske begrepet «Shoa» i den norske oversettelsen ofte erstattes med holocaust med liten h, fremstår Mishra dessverre mindre nyansert på norsk enn i original­versjonen.

Se kritiker Jonas Hansen Meyer fortelle om boka i Nyhetsmorgen:

Fullstappet, men ikke helt mettende

Det er vanskelig å gi et full­godt inntrykk av de mange ideene Pankaj Mishra serverer leseren i denne boken.

Tilfanget er definitivt stimulerende, men noen ganger kan det være vrient å følge den essayistiske formen.

Noe av det mest interessante i boken, er Mishras diskusjoner om nasjonalisme.

Han vokste selv opp i en hindu­nasjonalistisk familie i India, og hadde plakater av Israels forsvars­minister under seksdagerskrigen, Moshe Dayan, på gutterommet.

Det er en påminnelse av hvordan den seier­rike sionismen ble beundret av mange folkeslag rundt omkring i verden som et eksempel til etterfølgelse.

Misha trekker interessante paralleller mellom blant annet hindu­nasjonalisme, høyre­vridd sionisme, og muslimsk nasjonalisme i Iran.

I forlengelsen av dette er det synd at han ikke også vier plass til verdens­synet til Hamas, som åpenbart hadde passet godt inn i Mishras analyse av destruktive former for etno­nasjonalisme.

Mishra skriver heller ikke om hvordan anti­semittismen i enkelte arabiske stater stikker vesentlig dypere enn bare en «stormannsgal» stormufti i Jerusalem som på 1940-tallet delte Hitlers visjon om å utslette jødene.

Mishra fremstår for meg som en forbløffende intellektuell kapasitet. Derfor er det skuffende at han ikke også utforsker disse perspektivene.

Denne boken er et parts­innlegg i en betent debatt, men drøftelsene til Mishra bør definitivt kunne leses av alle som interesserer seg for den globale verdens fremtid.

Vi lever i «raseriets tidsalder», skrev Pankaj Mishra i boka med samme navn fra 2017 – og mange er enige med ham. Hør et intervju med forfatteren i Verdi­børsen: