Veien ut av hamsterhjulet

Det er noen år siden nå. Tankene surret i hodet på meg.

«Jeg burde sove bedre. Spise sunnere. Trene! Men det går ikke».

Jeg lå på sofaen, tre måneder inn i anti-depressiva kuren min, og spiste nok en gang sjokolade, i stedet for middag.

Jeg skammet meg over at jeg enda en kveld hadde vært sur før legging av barna, fordi jeg bare gledet meg til å få slenge meg ned og drukne tanker og følelser ved å scrolle på telefonen.

Jeg var sliten. Ikke bare trøtt, men dypt utmattet av alle rollene jeg hadde.

Mor, kollega, ektefelle, venninne – alle krevde sin bit av meg, og jeg lot dem få det.

Det jeg aldri prioriterte, var meg selv.

Høres det kjent ut?

Foto: Privat

Når vi er fanget i en ond sirkel, virker det umulig å komme seg ut.

Vi våkner slitne, går gjennom dagen på autopilot og avslutter med dårlig samvittighet over alt vi ikke rakk.

Vi tenker: «I morgen skal jeg gjøre det bedre». Men morgendagen kommer, og ingenting forandrer seg.

Jeg visste at jeg ikke kunne fortsette slik. Kroppen min ble eldre, barna mine vokste, og jeg følte at jeg bare sank dypere.

Men hvordan skulle jeg ta grep?

For meg startet endringen da jeg innså hvor misunnelig jeg var på andre.

Jeg irriterte meg grenseløst over kollegaen som alltid var sprudlende, og naboen som løp mil hver helg med et smil.

Innerst inne var irritasjonen en annen følelse i forkledning: Jeg ville også ha den energien. Jeg ville også føle meg levende.

Men jeg trodde ikke jeg kunne få det til.

Så, i en blanding av skam og nysgjerrighet, takket jeg ja til noe jeg egentlig ikke orket. En dansetime med en kollega som hadde energien jeg lengtet etter.

Jeg stilte opp, motvillig, men der – midt blant de smilende og leende menneskene – slo det meg: Det var ikke dansetimen som var teit, eller de andre som var irriterende.

Det var jeg som hadde mistet gnisten

Det kunne ha stoppet der. Jeg kunne ha gått hjem, gravd meg ned i skammen og fortsatt som før.

Men noe i meg, kanskje minnene om tidligere kamper med angst og isolasjon, fikk meg til å ta et nytt skritt.

Jeg begynte å si ja. Til trening. Til turer. Til kaffe med folk som løftet meg. Litt etter litt begynte jeg å ta tilbake kontrollen over livet mitt.

Foto: Privat

Jeg sluttet å sammenligne meg med andre og begynte å bygge mine egne vaner.

En tur langs vannet, en grovbrødskive til frokost, en time alene der jeg bare pustet. Små ting, men de gjorde en forskjell.

Dag for dag stablet jeg gode vaner oppå hverandre, og selv om alt raser innimellom, bygger jeg alltid opp igjen.

I dag, flere år senere, er jeg stolt over å kunne si at jeg har funnet en livsstil som gir meg energi og glede.

Jeg er ikke alltid sprudlende – livet går fortsatt i bølger – men jeg har funnet verktøyene som hjelper meg å stå stødig, også i motvind.

Det tok tid å komme hit. Jeg måtte lære å prioritere meg selv, finne balansen mellom familieliv, jobb og egentid.

Det krevde samarbeid hjemme og et langsiktig fokus. Men resultatet er verdt det: Jeg har energi til å være til stede i livet mitt. Jeg har funnet tilbake til gnisten.

Kanskje kjenner du deg igjen i dette. Kanskje sitter du akkurat nå og tenker at du ikke orker. At du ikke kan.

Men jeg sier dette til deg, som jeg skulle ønske noen sa til meg:

Det du ikke endrer, velger du.

Livet ditt blir ikke annerledes uten at du tar det første skrittet. Ingen kan gjøre det for deg. Men når du tar det, finner du snart ut at små endringer kan gi store resultater.

Så, kjære deg: Si ja. Si ja til én ting som er bra for deg i dag. Ikke for noen andre, men for deg selv. Det er du verdt.