«Var helt sikker på at hun skulle dø»

Det er en fredelig og solfylt fredag på Flisa, et lite tettsted i Innlandet.

– Samme dag hadde Vanessa lært seg å si «nøff nøff». Vi spiste bær fra hagen og lakket negler. Det var nydelig vær, og planen var at vi skulle ha en fin dag sammen, forteller Kine Borg Børresen (25).

Det er 4. juli i år. Dagen som har startet så perfekt for den lille familien, skal forvandle seg til et mareritt.

Det tar bare noen sekunder.

Mamma Kine smiler da hun ser ettåringen manøvrere seg opp og ned av den rosa sklien. Hun tar opp mobilen og filmer datteren.

Vanessa beveger seg fra sklien de få meterne bort til husveggen. Der ser hun glasset som står i et hjørne.

Idet Vanessa tar en slurk, begynner hun å brekke seg. Kine ser at hun gisper etter luft.

Moren skjønner umiddelbart alvoret i situasjonen, griper glasset og lukter på innholdet. Mistanken blir øyeblikkelig bekreftet:

Glasset inneholder tennvæske.

Snart skal Vanessa hentes av et ambulanse­helikopter.

Kine fikk panikk og skjønte at hun måtte reagere raskt. Klokken var 14.23 da hun tastet inn 113 på telefonen.

Med sin bakgrunn som helsefagarbeider fikk Kine raskt gitt den kritiske informasjonen:

Vanessa hadde muligens svelget tennvæske og trukket pusten. Hun fryktet væsken hadde nådd lungene til datteren.

Frykten stemte: Slurken med tennvæske hadde gitt Vanessa en akutt, kraftig kjemisk lungebetennelse.

– Jeg var helt sikker på at hun skulle dø, sier Kine til VG.

Glasset med tennvæsken ble satt der etter at gassgrillen hadde gått i stykker, og familien måtte ta i bruk en kullgrill som erstatning.

Fem måneder senere grubler foreldrene fortsatt over hvordan glasset kunne havne der. De prøver å ikke la spørsmålet spise dem opp.

Da ambulansen kom til det grå huset, gikk det fort. Med Vanessa om bord satte den kursen mot Elverum sykehus.

Kine, som var med i ambulansen, holdt kontinuerlig telefonkontakt med Vanessas far, Ruben Sormbroen (29). Samtidig ringte ambulansepersonellet etter ekspertråd.

Ved Giftinformasjonen hos Folkehelseinstituttet (FHI) satt overlege Fridtjof Heyerdahl som bakvakt denne dagen.

Telefonen ringte, og han fikk høre om den alvorlige situasjonen.

Ambulansepersonellet fryktet at Vanessas lunger kunne kollapse og var redd hun ikke ville overleve bilturen til sykehuset.

– Dette måtte vi ta på ytterste alvor. Selv en liten mengde i lungene kan føre til en kraftig kjemisk lungebetennelse, forteller Heyerdahl.

Det ble besluttet at et helikopter skulle møte ambulansebilen underveis.

Den største faren oppstår ikke nødvendigvis ved svelging, men når væsken havner i lungene. Da brytes det beskyttende laget i lungene ned, noe som kan føre til at lungene klapper sammen og en rask betennelsesreaksjon oppstår.

Hos små barn kan denne prosessen utvikle seg svært raskt.

Ruben, som hadde kastet seg i bilen, rakk frem til helikopterlandings­plassen i Våler. Derfra ble Vanessa fløyet til Ullevål og senere Rikshospitalet. Det sjokkerte foreldreparet ble enige om at Ruben skulle bli med i helikopteret.

Kine ble kjørt til Elverum av ambulansesjåføren. Han nektet å la Kine å kjøre alene. Derfra fikk hun skyss med sin svigerinne til Oslo.

I helikopteret mot Oslo hadde Ruben øyekontakt med Vanessa hele turen.

– Hun var sløv, men stabil. Da vi landet, ble alt verre.

Ruben forsto alvoret da 15–17 personer sto klare til å ta imot datteren. Det var tydelig at legene også var bekymret.

– Vi fikk beskjed om at det ikke var sikkert at hun ville overleve, forteller Kine.

Hun beskriver ankomsten hos Rikshospitalet som et slag i magen.

– Jeg gikk inn på rommet hennes og brøt fullstendig sammen. Synet av min lille jente, koblet til alle disse maskinene ... Det var uutholdelig.

Kine forteller om legene Gunnar Bentsen og Linn Eidsnes, som ga foreldrene den tøffe beskjeden: De visste ikke om de kunne redde Vanessa, men de skulle gjøre alt i sin makt.

VG har vært i kontakt med Bentsen og Eidsnes, som ikke ønsker å la seg intervjue. Men de er innforstått med at navnene deres nevnes i reportasjen.

For Vanessa blir de første 48 timene kritiske.

Foto: Privat

Hun legges i respirator med full pustestøtte. Ettåringen har utviklet væske i lungene og har høy feber og puls. På dag to forverres hun akutt, med delvis lungekollaps og mistanke om sepsissepsisBlodforgiftning (sepsis) inntreffer når en infeksjon fører til at kroppens organer svikter. Tilstanden er livstruende hvis den ikke blir oppdaget og behandlet i tide..

Legene må oppgradere til en kraftigere respirator.

– Det var veldig tøft. Jeg fikk ikke sove, men Vanessa fikk all hjelp hun trengte, forteller Kine.

På dag fire begynte lungene å kollapse ytterligere. Som en siste utvei forbereder legene den kraftigste respiratoren – ECMOECMOECMO-behandling foregår ved hjelp av en modifisert hjerte–lungemaskin som via plastslanger kobles til store blodårer i kroppen. Maskinen kan brukes til å avlaste et sviktende hjerte og/eller lunger både hos voksne og barn..

I siste liten lykkes legen Gunnar Berntsen med å fjerne en stor slimpropp fra lungene, og Vanessas tilstand begynner endelig å snu.

Nå er det opp til ettåringen.

Foto: Privat

I syv dager blir hun liggende på respirator. På intensiven i ni døgn og gjennom de tre ukene på sykehuset opplever Kine og Ruben familien som en uvurderlig støtte. Sykehuskapellet blir en overraskende trøst.

– Vi var i sykehuskapellet nesten daglig. Vi er egentlig ikke særlig religiøse, men når du står der, gjør du alt du kan. Vi hadde mange rundt oss som ville be for oss, sier Ruben.

Foreldrene fikk så mange henvendelser og meldinger hver dag at de begynte å sende ut en lang fellesmelding på kvelden med oppsummering av dagen.

– Vi hadde ikke overskudd til annet, sier Kine.

Foto: Privat

Det tok tre dager før Vanessa kunne gå igjen etter at hun kom av respirator.

Selv om Vanessa kom seg raskt etter intensivoppholdet, hadde hendelsen satt dype spor. Tre uker på Rikshospitalet var krevende for den lille familien.

– Hun drømmer veldig mye, våkner mye om natten og skriker. Hun har blitt mer klengete, forklarer Kine.

Hun og Ruben har håndtert traumet ulikt. Begge ble sykemeldt, men Kine flyttet heller til foreldrene i noen uker enn å bli værende hjemme i huset.

Nå er Vanessa blitt halvannet år.

Ute er det kjølig novemberluft, men inne hos den lille familien på Flisa er det varmt og lunt.

I sofaen sitter alle bamsene til Vanessa på rekke og rad. En av bamsene har hårnett over ørene, og på armen står det «Gunnar», etter den ene av legene som reddet livet hennes.

18. august startet Vanessa i barne­hagen, men det er bare noen dager siden Kine hadde sin første dag tilbake i jobb. Det ble to timer på arbeidsstedet.

Hun forteller at hun har slitt veldig med angst og som helsefagarbeider i Elverum kom følelsene stadig tilbake.

Ruben jobber som formann i et gjenvinningsfirma i Oslo og forteller at også for ham har tiden etter sykehusoppholdet vært tøft.

– Det var godt å se kollegaene igjen. Men det var rart. Det blir mye. Veldig mange spør, og det blir slitsomt det også.

På sykehuset ble det laget en dagbok fra Vanessas opphold, med både tekst og bilder om hvordan dagene hennes hadde gått, på godt og vondt. Selv om boken i høst har ligget hjemme i stuen, har ikke Ruben klart å sette seg ned og se gjennom den.

– Jeg husker egentlig ikke så mye fra den tiden, så det er fint at vi har bildebøkene. Men dette er første gang jeg blar i dem, sier han.

Vanessa kryper opp i Rubens fang mens de blar gjennom bildene sammen. Med små fingre drar hun opp ermene på genseren og peker på armen der nålene en gang ble satt.

Kine observerer dem stille fra siden. Hun har lagt merke til at Vanessa ofte blir taus når hun og datteren ser i dagbøkene fra den tiden. Med en bekymret mine forteller Kine om de korte øyeblikkene der datteren blir påfallende tankefull.

Kine og Ruben forteller at de fokuserer på å gi Vanessa gode dager og skåne henne fra traumettraumetTraume er en fellesbetegnelse på kroppslige skader eller følger av mentale skader. Begge typer kan forårsake alvorlig skade på liv og helse.. De ønsker også å advare andre om hvor raskt slike uhell kan skje.

– Mange vi kjenner, har ryddet i skuffer og skap etter at dette skjedde, sier Ruben.

– Det er så lett at det skjer. En liten hånd rekker fort frem.

Legene har informert foreldrene om at Vanessa kan oppleve et såkalt postintensiv-syndrompostintensiv-syndromPostintensiv-syndrom, også kjent som post-intensive care syndrome (PICS), er en samling av fysiske, kognitive og psykiske helseproblemer som kan oppstå hos pasienter som har vært innlagt på intensivavdeling. Dette syndromet kan påvirke pasienter i lang tid etter at de er utskrevet fra sykehuset., som kan vare fra noen uker til opptil et par år.

Dette syndromet, forklarer de, er sannsynligvis et resultat av både traumene fra oppholdet og bivirkningene fra den omfattende medisineringen.

Under den kritiske fasen av behandlingen fikk Vanessa opptil tolv ulike medisiner samtidig, en nødvendig, men krevende inngripen. Kine beskriver nedtrappingsfasen som spesielt utfordrende.

Vanessa opplevde sterke abstinenssymptomer.

Foto: Privat

Overlege Fridtjof Heyerdahl sier til VG at slike forgiftninger var betydelig mer vanligere på 80- og 90-tallet. Tilfellene er nå sjeldnere. Dette skyldes i stor grad innføringen av barnesikre korker og en økt bevissthet rundt sikker oppbevaring av kjemikalier.

Overlegen understreker hvor viktig det alltid er å oppbevare kjemikalier i originalemballasjen med sikkerhetskork for å forebygge ulykker.

– Mange av uhellene skjer fordi noen heller det over på Farris- eller brusflasker.

I fjor ble Giftinformasjonen varslet om 15 barn under 9 år som hadde vært i kontakt med tennvæske. Inkluderes lignende produkter som lampeolje og bensin, øker tallet til 75 hendelser.

Legene påpeker at Vanessas sterke lunger, bygget opp som følge av kolikken hun hadde som baby, sammen med vekten hennes, var viktige faktorer for at hun klarte å overleve. Dette er til tross for at hun gikk ned to kilo under det krevende sykehusoppholdet – fra elleve til ni kilo.

Vanessas tilfelle er så sjeldent at legene på Rikshospitalet har presentert det på konferanser.

Gunnar Berntsen, som har jobbet 27 år på Rikshospitalet, bekrefter overfor VG at han ikke kan huske å ha sett noen så alvorlig syke etter inhalasjon av tennvæske.

Med tydelig takknemlighet i stemmen fremhever Ruben innsatsen til legene Bentsen og Eidsnes som avgjørende for at Vanessas overlevde.

– Vi vil takke alle som tok vare på Vanessa på intensiven, spesielt de to sykepleierne på barneavdelingen og ambulansen som kom med én gang vi ringte. De fortjener all ros, sier Kine.

Bamsen, den med hårnett over hodet som heter Gunnar, går fra fang til fang.

– Har dere opplevd at noen har stilt spørsmål ved omstendighetene rundt hendelsen, eller om hvordan dette kunne skje?

– På sykehuset ble vi fortalt at det er mange barn som kommer inn etter å ha vært i kjøkkenskap eller garasjer. Vi fikk støtte istedenfor mistro, svarer Ruben.

– Har dere kjent på skyldfølelse?

– Ja. Selv om ting skjedde så fort, kjenner vi på skyldfølelse. Men det er som det ble sagt til oss på sykehuset: «Dere skal ikke sitte og føle skyld.» Dette kunne skjedd hvem som helst, sier Kine.

– Men vi fikk henne tilbake. Det er det viktigste.