Jussi Adler-Olsens krimunivers tjener ikke på å bli forlenget.
Serien om Avdeling Q gjorde Jussi Adler-Olsen til Danmarks krimkonge. Bøkene er solgt i 32 millioner eksemplarer på verdensbasis og er også filmatisert, sist med «Dept. Q» - en ny skotsk Netflix-serie som ble lansert denne våren - og ligger på topplisten over det som er mest sett.
I 2024 kom den tiende og angivelig siste boken i serien, «Sju kvadratmeter med lås», ut på norsk.
De fleste trodde det var et endelig punktum for Carl, Assad og Rose. Men i februar ble det kjent at Adler-Olsen, som har fått uhelbredelig beinmargskreft, har overlatt stafettpinnen til den danske krimforfatterduoen Line Holm og Stine Bolther.
Resultatet fungerer bare sånn passe.
Les stort intervju med Jussi Adler-Olsen: – Jeg har krympet åtte centimeter
BOKANMELDELSE
«Døde sjeler synger ikke»
Forfattere: Jussi Adler-Olsen, Stine Bolther og Line Holm
Forlag: Kagge
Sjanger: Thriller
Sideantall: 492 sider
Pris: 449 kroner
Oversatt av Erik Krogstad
Carl Mørck har sluttet i Avdeling Q og gjort karriere som forfatter.
Under en boksignering blir han kontaktet av en kommuneansatt. Hun mener et gammelt lydopptak fra en alarmtelefon for demente i 2019 antyder at et selvmord kan ha vært et drap. Carl kontakter Avdeling Q som begynner å nøste i saken sammen med gruppens nyeste tilskudd, den dansk-franske politikvinnen Helena Henry.
Holm og Bolther lykkes til en viss grad i å videreføre Adler-Olsens stil og særpreg. Her er det mørk humor, ironi og sarkasme.
Noen steder oppleves det som at man leser en Adler-Olsen-thriller. Forfatterduoen har også brukt flere av hans narrative grep, som å la Helena fylle en liknende rolle for Assad som den han en gang hadde for Carl, helt ned til de språklige misforståelsene. Bare at Helena er et fullverdig medlem av Avdeling Q fra starten. I likhet med Assad har Helena sine hemmeligheter.
Men de bruker for lang tid på å etablere krimplottet, og bokens struktur har flere svakheter.
Innledningen er for seig og anslaget svakt. Etterforskningen kommer for sent i gang. De mange perspektivskiftene svekker drivet. Tonen er heller ikke helt gjennomgående. Boken burde også vært strammet inn.
Et av de største problemene er at prologen røper for mye. Vi forstår hvem som står bak forbrytelsene, men vi forstår også hvorfor de blir begått. Forfatterduoen greier aldri å bygge opp et stort nok engasjement for antagonisten.
Handlingen oppleves som en kopi av krimplott vi har lest i utallige, nordiske krimromaner.
Adler-Olsen samfunnsengasjement har alltid vært en av hans styrker. Dette har forfatterduoen tatt videre ved å rette fokuset mot kvinnetematikk i tiden. Blant annet skrives det om overgangsalder og overvekt og slanking. Det mest interessante i hele boken er nettopp dette kvinnelige perspektivet.
Det er også morsomt når de lar Carl indirekte kommentere Adler-Olsens tidligere utgivelser, som når han undrer seg over hvorfor «Fasandreperne» fikk akkurat den tittelen. Erik Krogstad, som har oversatt flere av bøkene om Avdeling Q til norsk, sørger for en god språkopplevelse denne gangen også.
Den aller viktigste suksessoppskriften til Avdeling Q var at leserne ble glad i karakterene og deres særpreg. Men Helena klarer ikke å fylle Carls sko på samme måte. Og Carl selv fremstår som en karakter som mest av alt vil være i fred. Det burde han fått lov til.
Les også: Jussi Adler-Olsen: - Jeg har krympet åtte centimeter