|
Det ble Østerrike til slutt! I år var det altså operapop-ballade med raveavslutning Europa ville ha.
«Wasted Love» har vært blant favorittene i mange uker frem mot konkurransen, og Johannes «JJ» Pietsch kan med et stort smil heve det gjeve trofeet. Han tar med det Østerrikes tredje seier i Eurovision.
24 år gamle Johannes blir den første vinneren av ESC som har asiatisk opprinnelse, så det kan være jubelropene også er høye på Filippinene også.
Mange var skeptiske til om hans sceneshow ville blir for spesielt, da de valgte å gå for et nummer i sort-hvitt, men dette har tydeligvis gått rett hjem hos både juryer og folket ute i Europa.
Låten er skrevet av Johannes selv, Thomas Turner, og en kjenning fra tidligere, nemlig Theodora «Teya» Spiric, som representerte Østerrike i 2023 med låten «Who the Hell Is Edgar».
Norske Kyle Alessandro har blitt god venn med JJ i oppkjøringen til konkurransen, og det artistiske samholdet har vært utrolig fint å se.
Så får vi se om det nok en gang blir Wien som tar på seg jobben som vertsby, de har jo arrangert hvert år Østerrike har vunnet.
Auf Wiedersehn! God natt fra Basel!
Her er alle anmeldelsene:
Gå direkte til: Østerrike | Norge | Luxembourg | Estland | Israel | Litauen | Spania | Ukraina | Storbritannia | Island | Latvia | Nederland | Finland | Italia | Polen | Tyskland | Hellas | Armenia | Sveits | Malta | Portugal | Danmark | Sverige | Frankrike | San Marino | Albania
JJ: «Wasted Love»
Tekst og melodi: Johannes Pietsch, Teodora Špirić og Thomas Thurner
Dette er vakkert, nærmest poesi! For et ansvar den 24 år unge Johannes har på sine skuldre! Han har vært snakket om som en av favorittene lenge, og under ukene her nede i Basel er stemmen forsøkt spart så godt som mulig.
Dette er pop-ballade ispedd opera, noe som er et sjansespill i Eurovision. Tekstmessig er den av de absolutt beste i år, med et sceneshow som understreker hva som formidles.
«I'm an ocean of love, and you're scared of water» – ta en liten analyse på den senere, folkens, det er dyp tekst med mening! Nummeret er i sort-hvitt, jeg er usikker på om det er fint eller om det føles litt for pretensiøst.
Johannes leverer med intensitet. Han kan utvilsomt synge, det er vanskelig å trekke noe her. Vinnerkandidat? Eller blir det for spesielt?
Kyle Alessandro: «Lighter»
Tekst og melodi: Kyle Alessandro og Adam Woods
19 år og på verdens største musikkscene – for et press han må ha kjent på! Men vi har ikke med hvem som helst å gjøre. Yngstemann i årets konkurranse er om mulig også den mest profesjonelle. Han leverer et forrykende show som jeg må si er en heidundrendes oppgradering fra det vi fikk i Oslo.
Jeg forstår hvorfor de ville Norge skulle åpne showet, for her smeller det godt! Man kan se i øynene til Kyle Alessandro at han elsker å stå på en scene. Ikke alle forunt å avslutte russefeiringen foran 170 millioner seere!
Dette er sterkt levert av vårt unge håp, som sammen med et knippe fantastiske dansere leverer et nummer som gnistrer. Historien som ligger i teksten, formidles med styrke og krigersk innstilling. Dette skal du være stolt av, Kyle Alessandro!
Om det holder helt inn til gull? Alt kan skje, men det er sterkere konkurrenter her enn i MGP, og vokalt har jeg hørt ham bedre. Festen er i gang!
Laura Thorn: «La Poupée Monte Le Son»
Tekst og melodi: Julien Salvia, Ludovic-Alexandre Vidal og Christophe Houssin
Et moderne dukkehjem! I denne hyllesten til vinneren fra 1965, France Galls «Poupée de cire, poupée de son», blir vi invitert inn i et dukkehus av vår egen tid.
Den moderne dukken har slitt seg fra trådene som styrte henne, og hun har fått egen vilje. Fint budskap, men dessverre føles nummeret litt flatt. Det er fint løst på scenen, spesielt i begynnelsen, og fargepaletten her komplementerer låten fint.
Den er som et søtt drops, denne låten. Laura synger litt surt her og der, og legger inn et klesskift – uten at det gjør nummeret nevneverdig bedre. Sjarmerende i sin enkelhet, men når nok ikke helt opp.
Tommy Cash: «Espresso Macchiato»
Tekst og melodi: Tomas Tammemets og Johannes Naukkarinen
Lemmer og koffeinoverdose fra Estland! Det er ikke lett å bli klok på hva som er budskapet, og det er definitivt ikke årets beste vokalprestasjon vi har hørt, men det leveres jo et show her – uten tvil!
Bidraget er for øvrig skrevet av en finne som var med å lage «Cha cha cha», og jeg kan føle den samme galskapen i denne låta. Til og med lagt inn en planlagt scenestorming, her har noen vært på jobb!
Med tekstlinjer som «Life is like spaghetti, it's hard until you make it» og «No stresso no stresso, no need to be depresso» så kan ikke denne anmelderen som gammel barista annet enn å smile.
Vokalt er det begredelig, men underholdende? Definitivt! Dette er humorbidrag gjort smart!
Yuval Raphael: «New Day Will Rise»
Tekst og melodi: Keren Peles
Yuval Raphaels stemme er av de bedre i årets konkurranse, det er ikke til å komme unna. Det musikalske bidraget er godt produsert, men teksten kjennes ikke helt på nivå med melodi og vokal leveranse.
Det synges om håp for fremtiden, og det er en ballade etter klassisk oppskrift. Det beste med låten er definitivt delen hvor det går fra hebraisk over i et sterkt refreng.
Den kommer til å samle stemmer fra hele Europa i kveld, det er jeg sikker på. Jeg baserer meg kun på musikk, ikke politikk.
Katarsis: «Tavo Akys»
Tekst og melodi: Lukas Radzevičius
Litauen er eneste baltiske land som aldri har vunnet konkurransen, og det gjør de nok ikke i år heller.
Bandet Katarsis leverte godt fra seg her, og dette skiller seg klart ut i musikalsk. Alternativ rock på eget språk, og jeg synes vokalisten utmerker seg i dette nummeret.
«Alle fundamenter har allerede begynt å råtne», synger vokalisten og kanskje er det et blikk på verden vi lever i, fanget i en tekstlinje fra dette bandet som leverer i sin sjanger.
Men: Jeg mister fort interessen og synes det hele blir for grått og smådepressivt. Jeg sier ikke at alt i Eurovision skal være en fest, det er plass til alle, men dette er ikke bandet jeg vil havne på bord med.
Tekst ok. Melodi ok. Det glir forbi.
Melody: «ESA DIVA»
Tekst og melodi: Alberto Fuentes Lorite og Melodía Ruiz Gutiérrez
Så var det Spania! Noen mennesker eier en scene mer enn andre, og fyrrige Melody er definitivt en av de som kler årets Eurovision-scene best.
Klassisk spansk med sort flamencoinspirert kjole og tilhørende hatt, med et stadig skiftende show – her er det tempo hele veien. Det står ikke på viljestyrke i dette nummeret, og den høye tonen og sluttposituren er jo i seg selv verdt et par ekstra øyne på terningen.
Har vært farlig nær å smelle hodet i gulvet på prøvene, men løste det bra her! Det er schlager på spansk dette, og kan for noen kanskje føles litt datert? Denne anmelderen kjenner uansett sin indre diva vil ut på dansegulvet.
Frem med vino tintoen, dans gjennom kveldstimene – esa diva soy yo! ❤️
Ziferblat: «Bird of Pray»
Tekst og melodi: Valentyn Leshchynskyi, Daniel Leshchynskyi og Fedir Khodakov
Prog-rock med elementer av 70-tallet er det vi får servert av landet som alltid har kvalifisert seg til finalen helt siden den ble innført. Alene om denne bragden, og det er imponerende i seg selv.
I år var Ukrainas kvalifikasjon overraskende i mine øyne og ører, da jeg mener denne er noe av det svakere Ukraina har sendt til Eurovision. Jeg ser det forsøkes på noe Muse-aktig her, og det er trillende vokaler og noen kordamer som sender lys og fine harmonier inn i lydbildet. Vokalisten leverer helt greit i sjokkrosa.
Det er tydelig at Ukraina har tenkt utenfor boksen med dette nummeret. De skal ha for en fin og inspirerende tekst. Spesielt liker jeg den smått geniale omskrivingen i låttittelen. «Bird of Prey» altså rovfugl, har blitt til «Bird of Pray». Det er en lekker detalj.
Remember Monday: «What The Hell Just Happened?»
Tekst og melodi: Charlotte Steele, Holly-Anne Hull, Julie Aagaard, Kes Kamara, Lauren Byrne, Sam Brennan, Thomas Stengaard og Tom Hollings
Landet med den mest treffende tittelen i år, for jeg må spørre meg meg selv hva i ... skjedde her?! Dette er et musikalsk og scenisk virvar jeg virkelig ikke begriper noe av.
Her er det temposkifter, mindre velfungerende harmonier, musikalpreg, og aaaaaltfor mye som skjer! Ikke overraskende er det et team på hele 9 (!!) personer som står bak låta. Et godt eksempel på jo flere kokker, jo mere søl.
Følelsen av å våkne etter en fest og ikke huske noen fra kvelden før er jo noe de fleste av oss kan ha kjent på, og her var nok festen bedre enn dagen derpå. Slik det pleier å være.
Potensielt ny sisteplass for Storbritannia, og BBC kan kjøre låttittel som overskrift i morgen tidlig.
VÆB: «Róa»
Tekst og melodi: Gunnar Björn Gunnarsson, Hálfdán Helgi Matthíasson, Ingi Þór Garðarsson, Matthías Davíð Matthíasson
Her er det energi fra start til mål, og dette er to gutter som virkelig har preget Basel under disse dagene. Det er så mye fart i disse to at jeg tror energikrise på Island kan unngås for all fremtid om de kan få koblet dem på strømnettet.
Islands folkemusikk møter pop-rap, og minner det ikke litt om russemusikk her hjemme? Noen har «rulla» til denne i tidlige mai-uker, det er jeg overbevist om. Den er rett og slett en effektiv happy-go-lucky-låt.
Blitt glad i disse to, jeg. Den har allerede kommet seg inn på en 9. plass på Viral 50-lista på Spotify!? Hva er det som skjer? Jeg kjenner på vibben og ror over til sagaøya med terningkast fire.
Tautumeitas: «Bur Man Laimi»
Tekst og melodi: Asnate Rancāne, Aurēlija Rancāne, Elvis Lintiņš, Laura Līcīte og Gabriēla Zvaigznīte
Tankene flyr avgårde mot skogene, og for meg høres det da vitterlig ut som om de synger «nordmann nordmann nordmann» – er de på flukt fra en, kanskje?
Nuvel, dette er et av konkurransens mest særegne bidrag. Dette er etno-pop med harmonier som forsøker å trollbinde oss, og scenisk skiller den seg ut i mengden.
Jeg må trekke frem hvor herlig det er å se så mange land velge sine egne språk til konkurransen! Her er vokalen god, men den kjennes litt vanskelig å få taket på denne låten. Det er noen rytmer der jeg finner fengende, men det fester seg ikke helt.
Jeg sniker meg sakte ut av skogen før skogsalvene får tak i meg. Eller er det huldersøstre? De hadde da vitterlig haler der på et tidspunkt? Best å løpe!
Claude: «C’est La Vie»
Tekst og melodi: Arno Krabman Claude Kiambe, Joren van der Voort og Léon Paul Palmen
Slik kan livet altså være. For en sjarmbombe av en låt! Salen sang virkelig med her!
Nederlansk-kongolesiske Claude leverer en av årets herlig rene pop-perler. Den er florlett og flyter godt inn i et refreng som er superenkelt å synge med på. Hans smittsomme glede gjør at jeg tramper takt og synger med.
Låta er umiddelbar, og det er nok ikke så dumt i møte med de 25 andre til start i kveldens konkurranse. Det har vært litt ustø vokalt her nede, men han leverer strålende når det gjelder!
C'est la vie, slik er livet. Det var Claudes mor sitt mantra hun lærte sin sønn at det er viktig å fokusere på de fine tingene da de flyktet fra Kongo til Nederland. Han tok det til seg, og nå sprer han glede til millioner av seere der hjemme.
Jeg smiler med deg, Claude!
Erika Vikman: «ICH KOMME»
Tekst og melodi: Christel Roosberg og Jori Roosberg
Salen regelrett koker, det er helt vill stemning. Finland kommer! Dette skal det være plass til i en konkurranse som Eurovision Song Contest. FOR en tilstedeværelse!
Erika leverer en utrolig kraftfull opptreden her, og ja, det er en tekst som er ganske så eksplisitt, men hun er heftig, denne sexy damen som vil fortelle oss at du er flott som du er i din egen seksualitet. Og hva er feil med det? Ingen ting, faktisk.
Det har vært snakket om at dette er for drøyt for EBU og det familieprogrammet de vil ESC skal være. Tullball! Dette er godt laget, sunget, og iscenesatt.
Vær deg selv, elsk hvem du vil! Heia Finland, Heia Erika. Heia det å kunne være seg selv!
Jeg kommer ... til å gi Erika det jeg vet hun liker! Sees vi kanskje i Tampere neste år?
Lucio Corsi: «Volevo Essere Un Duro»
Tekst og melodi: Lucio Corsi og Tommaso Ottomano
Det skal ikke levnes tvil om at budskapet skal forstås: Her får vi hele låten tekstet for oss som ikke kan italiensk. Og det er følelser som er bærende bjelke i denne låten.
Jeg liker at Italia går sin egen vei, dette føles som et hvileskjær i mengden av låter med høyt tempo. Det er særpreg her, og man kan føle inspirasjonen fra artister som David Bowie. Dog sammenlignet med ham blir Lucio en blek kopi … pun intended.
Men jeg setter pris på at tekst og melodi er i fokus, og Lucio skaper et fint øyeblikk med sin skjøre låt og litt søtt munnspill mot slutten.
Kvalitet som alltid fra Italia, men tror ikke dette holder til seier.
Justyna Steczkowska: «GAJA»
Tekst og melodi: Emilian Waluchowski, Justyna Steczkowska, Patryk Kumór og Dominic Buczkowski-Wojtaszek
Man tager en dame på 52, tilsetter noen drager, en heftig beat, lettkledde dansere og magisk shamansk messing i imponerende høye hæler – og vips: Du har «Gaja».
Det er noe som skjer fra start til slutt i dette nummeret, og det kokte godt i salen. Enorm jubel i salen for Polen!
Låten kan helt sikkert føles intens og insisterende på mange, men det er utvilsomt et sterkt levert nummer, også vokalt. Justyna er bokstavelig talt høyt oppe og får virkelig lagt inn en treningsøkt.
Man kan kjenne lukten av svett lakk og lær, og for noen er det kanskje lørdagsunderholdning på sitt beste? Passende denne lørdagen, i hvert fall.
Abor & Tynna: «Baller»
Tekst og melodi: Attila Bornemisza, Tünde Bornemisza og Alexander Hauer
Der er den. Låta som kommer hvert år, som jeg ikke fatter noe av. Jeg forstår at dette er et forsøk på klubbmusikk fra Berlin og Berghain.
Men er dette festmusikk i Tyskland, så holder jeg meg heller hjemme.
Tyskland tok ønsket fra EBU om familievennlig show bokstavelig, og sendte søskenparet Abor & Tynna. Tynna har sagt at låta skal hjelpe henne å komme over hjertesorg, men sang hun som dette, så var det kanskje brudd som var eneste løsning.
Vokalen er kanskje den verste i år. Den er masete og insisterende, og det føles som om jeg deltar på en intens spinningtime med en trener som liker jobben sin «litt» for godt.
2025 er Eurovision-året hvor det «serveres» fra Malta, og forløsningen sitter løst i Finland, da holder det ikke med «Baller» fra Tyskland.
Klavdia: «Asteromáta»
Tekst og melodi: Dimitris «Diveno» Beltsos, Egion «Gioni» Parreniasi, Gabriel Russell, Klavdia Papadopoulou, Loukas Damianakos og Pavlos Manolis
Klassisk ballade som leverer varene. Dette var storslagent! Prøve etter prøve har hun imponert her nede i Basel, og Klavdia bringer til bords et kunstnerisk uttrykk som jeg synes løfter sangen.
Teksten er for denne anmelderen helt gresk, men den handler altså om å bringe håp og styrke til alle der ute som har måttet flykte fra sine hjemland, og følelsen av savn.
Vokalt er den stødig, og låten føles mer ekte når den synges på eget språk. Dette er følelsen av at musikken skal stå i sentrum, og ikke så mye annet.
Den skiller seg ut i mengden låter med seksuell undertone, og prøver ikke være noe mer enn det den er: en nydelig ballade med viktig budskap sunget utrolig flott.
Potensiell underdog til seieren? Dette burde enhver fagjury sette pris på!
PARG: «SURVIVOR»
Tekst og melodi: Alex Wilke, Armen Paul, Benjamin Alasu, Eva Voskanian, Jon Aljidi, Joshua Curran, Martin Mooradian, Pargev Vardanian, Peter Boström og Thomas G:son
Prisen for årets dårligste engelskuttale går til Armenia. Han synger litt armensk i låten, men det er jammen ikke lett å skille språkene her.
Mange ble nok overrasket da Parg gikk videre til finale, men det skal sies at han virkelig har hevet showet sitt til Eurovisionscenen. Han ble mobbet mye som barn og vil fortelle verden at han har overlevd all motgang.
I samarbeid med åtte, ja du leste rett, åtte (!!) andre skapte de låten «Survivor». Det var ingen talepedagog i gjengen, men det er fart og spenning her. God beat, og helt ok vokal.
Han leverer med hele seg, i bar overkropp og med kampinnstilling! Og om du lurer på hvorfor han er møkkete, så ja, den møkka på brystkassa skal symbolisere all dritt han fikk i oppveksten.
Nå løper han det av – i retning et trofe han aldri kommer frem til i 2025 i hvert fall.
Zoë Më: «Voyage»
Tekst og melodi: Emily Middlemas, Tom Oehler og Zoë Anina Kressler
Vi blir invitert på en reise med Zoë, og det er faktisk første gang i Eurovision-historien at et helt nummer fra start til slutt er filmet uten at det klippes.
Imponerende rent teknisk, men det synes jeg også vokalisten er: Hun leverer solid og formidler godt her på hjemmebane. Det er en sober låt, litt som fløyel etter all up-tempo festpop i årets konkurranse.
Hun er nesten som et maleri som vekkes til live i dette enkle, men effektive nummeret. Blir nok ingen ny seier her for Sveits, men tekst og melodi flyter sammen til en herlig enhet. Et nydelig avbrekk.
Fransk er kanskje et av de vakreste språkene som finnes, og denne låten er en liten perle.
Miriana Conte: «SERVING»
Tekst og melodi: Benjamin Schmid, Miriana Conte, Matthew Mercieca og Sarah Evelyn Fullerton
Miriana Conte serverer oss en fargefest på yogaballer! Det er vanskelig å ikke like denne effektive poplåten, og litt norsk er det også her på låtskriversiden med Sarah Evelyn Fullerton fra Kristiansand.
Låta måtte endre tittel fra «Serving Kant» («kant» på maltesisk betyr «sang») fordi EBU mente det ikke var forenelig med det familievennlige showet de ønsket seg.
Malta takket for gratis PR, seilte opp på bettinglistene, og her serverer de et show tatt rett ut fra Red Light District!
Mirianas vokal er helt ok, men dette bidraget har en hook og en melodi som gjør den supereffektiv som poplåt. Frøken Conte er karismatisk og sassy, og bidraget er ren moro! Og ordet de måtte fjerne, ropes HØYT i salen.
NAPA: «Deslocado»
Tekst og melodi: André Santos, Diogo Góis, Francisco Sousa, João Guilherme Gomes, João Lourenço Gomes og João Rodrigues
Årets overraskelse. Jeg var nok ikke den eneste som ble lettere sjokkert da denne låten tok seg til finale. Men jeg forstår hvorfor etter litt analysering, og den har vokst under ukene her nede.
Denne låten er så alene i sin sjanger, så uskyldig, og den ligger godt melodiøst i øret.
Jeg tror den uten tvil har fordel av å være på portugisisk, da språket tilfører den noe særegent. Jeg drømmer meg litt bort til Madeira, en sen kveld på vinbar, med denne i bakgrunnen.
«Deslocado» kan oversettes til «feilplassert» på norsk, og jeg tror fort denne startposisjonen kan bli nære sluttresultatet også. Men et herlig krydder i mixen.
Sissal: «Hallucination»
Tekst og melodi: Chris Rohde-Frisk, Lina Spangsberg, Linnea Deb, Malthe Johansen, Marcus Winther-John, Melanie Gabriella Hayrapetian og Sissal Jóhanna Norðberg Niclasen
Endelig er Danmark tilbake i finalen! Det klappes vilt i salen!
Sissal sa på vei til scenen under en prøve: «Europe, the big boobies are coming»! Mitt forhold til pupp er ikke så viktig i denne sammenheng, men det er hennes tilstedeværelse som gjør dette nummeret spennende.
For låten i seg selv er verken nyskapende eller spesielt god tekstmessig. Her er det fremførelsen som virkelig er låten. Det leveres utrolig godt vokalt, og jubelen i salen var helt enorm.
Historisk er Sissal også nå blitt, som eneste fra Færøyene som har vært i en Eurovisionfinale. Det er vanskelig å komme unna at denne låten spiller på Loreens «Euphoria», men det kommer hun seg til dels unna med.
Denne har blitt en fanfavoritt her nede og har bevist at man aldri skal stole på bettinglister. Danmark har medvind, og den vokser også på undertegnede.
KAJ: «Bara Bada Bastu»
Tekst og melodi: Anderz Wrethov, Axel Åhman, Jakob Norrgård, Kevin Holmström, Kristofer Strandberg og Robert Skowronski
Nåjaaa! Sverige sender tre finlandssvensker og en låt om badstukultur. Det kan da vel ikke vinne Eurovision? Å joda. Jeg er saunasvett!
Det er nesten irriterende hvordan Sverige alltid treffer på planken med sine Eurovision-bidrag. Vi er vant med at de sender velsnekret pop som kan føles ekstremt kalkulert. I stedet får vi her servert en komikertrio med en så effektiv låt at den allerede har gått viralt.
Tre supersjarmerende og jordnære karer gir oss alle lyst til å kaste klærne og hoppe inn i nærmeste badstu. Låten er enkel, men effektiv. Den har en magisk modulering, og trekkspill!
Når det hele går over i laserfest og verdens enkleste opp-og neddans, er jeg totalt solgt. Dette er musikkglede og håndverk i verdensklasse!
Jeg griller mer enn gjerne falukorv med KAJ og kjenner på en barnslig glede med å ha tekstlinjen «Ei saa peittää» i en potensiell vinner av Eurovision!
Louane: «maman»
Tekst og melodi: Louane Emera og Tristan Salvati
Mødre over hele Europa har funnet sin favoritt, vil jeg tro. Hvilken leveranse fra Louane som står i stormen, bokstavelig talt, i et regn av det som ser ut som sand, men som altså er oppmalt kork.
Her er resten av scenen strippet, og fokuset er på en stemme som kanskje er konkurransens best kontrollerte.
En varm historie om å miste sin mor og selv gå inn i rollen – med all den kjærlighet hun selv fikk i oppveksten. Det er godt laget klassisk ballade dette her, og jeg tror denne blir farlig i kveld. Stilrent, og med en formidling som får meg til å kjenne på egne følelser.
Kan Frankrike ta hjem trofeet i år? Det er 48 år siden sist. Jeg bestiller en billett til Paris uansett. Louane og Frankrike leverer magnifique!
Gabry Ponte: «Tutta L’Italia»
Tekst og melodi: Gabry Ponte, Edwyn Roberts og Andrea Bonomo
Grammy-nominerte Gabry Ponte leverer Italia-hyllest fra San Marino. Og la meg være tydelig, det er ikke denne låten han ble nominert for, det var klassikeren «Blue (Da Ba Dee)» – og det er strengt tatt veeeldig lenge siden.
Men han kjører på bak DJ-bordet, den godeste Gabry, og dette er jo lettbeint partypop. En kjærlighetserklæring til Italia, som ble brukt som jingle for deres anerkjente San Remo-festival. Blandingen av folkemusikk, europeisk tekno, og allsang funker overraskende godt.
Han må ha en grei dag på jobb her, den aldrende DJ-en. Han synger jo ikke selv, men står med henda i været og tidvis trykker på knapper for 170 millioner mennesker.
Tre minutter italiareklame kan vel ikke vinne Eurovision, men kanskje holder det til å gi San Marino sitt beste resultat noensinne?
Shkodra Elektronike: «Zjerm»
Tekst og melodi: Beatriçe Gjergji, Kolë Laca og Lekë Gjeloshi
Albania – duoen du ikke visste du elsket! Dette får du kun i Eurovision, og det er en godtepose.
Kolë Laca og Beatriçe Gjergji har tatt Europa og Basel med storm med sin kombinasjon av albansk folkemusikk og elektronika. «Zjerm» er en låt som virkelig har egenart, og jeg elsker at de synger denne på eget språk. Det kjennes unikt, det er intenst, og man har hevet musikken med et svært effektivt sceneshow.
Duoen er deilig nonchalant, se bare på Kolë da han står med pinnen sin og slår mens Beatrice voguer litt. Altså, hva kan man ikke elske med det?
Det som best kan betegnes som diktopplesning midt i nummeret, passer utrolig nok godt inn, og jeg synes kveldens siste nummer også er av de beste.
Hei der!
Jeg er frilanser og lidenskapelig opptatt av Melodi Grand Prix og Eurovision. Hos NRK deltar jeg i «Adresse»-programmene og vurderer låtene som deltar.
Publisert 17.05.2025, kl. 18.00 Oppdatert 18.05.2025, kl. 01.44
English (US)