Warning: session_start(): open(/home/nortodco/public_html/rss4/src/var/sessions/sess_2c9339a63d5c38daaf5887d504f3535c, O_RDWR) failed: No space left on device (28) in /home/nortodco/public_html/rss4/src/bootstrap.php on line 59

Warning: session_start(): Failed to read session data: files (path: /home/nortodco/public_html/rss4/src/var/sessions) in /home/nortodco/public_html/rss4/src/bootstrap.php on line 59
«Uvanlig kraftløst til Edvard Munch å være» - NorwayToday

«Uvanlig kraftløst til Edvard Munch å være»

5 days ago 20

Etter over hundre år bak lukkede fabrikkdører er Edvard Munchs Freia-frise nå flyttet til Munch-museet.

I sommer vises frisen i full bredde for publikum. Det er en fin anledning til å kunne studere en mindre kjent del av hans kunstnerskap.

Utstillingen får meg imidlertid til å spørre om kunsteren Munch her har gått litt på autopilot.

Malt på rutine?

Som den kunstens allmennpraktiker jeg er, skal jeg selvsagt ikke påstå det skråsikkert, men der jeg vandrer rundt i salene i museets tiende etasje, kan jeg ikke fri meg helt fra dette spørsmålet: Hadde han tidsnød? Var dette rett og slett noe han ønsket å gjøre seg ferdig med?

Jeg stopper opp ved maleriet «På vei til båten» fra 1922.

Et maleri av en mann og en gutt gående mot sjøkanten hvor det ligger en båt en sommerdag

Her er det uvanlig slapp formgivning til Munch å være.

Trekronene er merkelig uorganisk tegnet. De likner mer på vimpler enn på bladverk. Holmene ute i fjorden ser ut som store blader, eller kanskje båter med bunnen i været.

Det fremstår som tegnet på rutine, og ikke egentlig sett.

Som den fabelaktige iakttaker og formgiver Munch var, vet vi jo at det ikke står på evnene. Var det kanskje det at han jobbet på oppdrag? Det tror jeg ikke.

Et maleri av en mor og to barn som står ved vannkanten en sommerdag og vinker adjø til noen i en båt

For den som vil sammenlikne er det bare å gå noen etasjer ned, og et snaut tiår tilbake i tid.

Der vi ser den helhetlige formstyrken og vitale uttrykkskraften i auladekorasjonen med solen som en eksplosjon av lys og farge.

Hvor er det skoen trykker?

Så hvor er det egentlig skoen trykker i Freia-frisen? Er det kanskje det at han nesten gjennomgående gjentar egne, tidligere motiver?

Neppe, for akkurat det gjør jo Munch bestandig.

Her er det parafraser over tidligere malte bilder fra oppdrag for både Linde og Reinhard, også motiver hentet fra selveste Livsfrisen.

Når vi studerer hans fettfarge- og akvarell-skisser til prosjektet, som for øvrig er utstillingens helt utvilsomme høydepunkt, ser vi hvor fin denne frisen kunne ha blitt: Hvor vakkert og summarisk den er risset opp.

Men han har åpenbart ikke klart å oversette denne antydende og løse tegnestilen til et monumentalt uttrykk.

Kanskje er det nettopp her feilen ligger? Igjen må svaret bli nei.

For vi ser i auladekorasjonen at han på gode dager virkelig klarer dette mesterstykket, å skape helt oppløste tegneriske bilder som likevel fungerer strålende i storformat.

En opplyst kantine med stoler og bord i tre, og tre store malerier hengende over skranken

Mangler tilstedeværelse

Jeg mistenker at problemet her er at han ikke har gitt seg hen til oppgaven, fortapt seg i kunstnerisk inspirasjon.

Bildene bærer i seg en følelse av distanse. De mangler den tilstedeværelsen og den vitale energien som vanligvis preger Munch, ikke bare på sitt beste, men også på det jevne.

I katalogen finner jeg et sitat som kanskje kan underbygge en slik følelse. Munch skriver selv:

«Det blev jo meget gjentagelse her og da jeg blot havde 2 måneder på de svære 12 dekorationer blev de lidt let udførte. Jeg spurgte meg selv hvorfor jeg havde inladt mig på det...».

Rent kuratorielt er vel heller ikke dette den mest nyskapende og gjennomarbeidede ideen museet har hatt.

To malerier opphengt i en utstillingssal.

Det ligger selvsagt en nyhetsverdi i selve materialet, da det sjeldent har vært vist på museum.

Men da frisen ikke er stor nok til å fylle hele utstillingsarealet, har man litt assosiativt skjøtet på med relaterte tematikker: motiver som «Arbeidere på byggeplassen», «Vaskekoner i trappen» og liknende.

Men også her er det langt mellom de helt store høydepunktene synes jeg.

En utstillingssal med malerier, montre og en stor vimpel montert på et bord.

Et utvalg portretter av for eksempel arkitekter er tatt med. De fleste av disse er fremragende tegnet, men fremstår som malpasserte i sammenhengen. Jeg synes også det er en litt underlig sammenblanding mellom kunst og kulturhistorie her.

Tematikkene rundt sjokoladeproduksjon og det koloniale aspektet ved kakaoimport fra Vest-Afrika er isolert sett meget spennende, men museet har ikke helt klart å veve dette inn i selve den kunstfaglige formidlingen av Munchs frise.