«Perfekt vorspiel»

På en kveld der hele nasjonen dirrer av spenning i påvente av kvartfinalen mellom Norge og England er det en av Sveriges største stjerner som skal stå for vorspielet i Oslo.

Et vorspiel som har blitt flyttet flere timer fram for å unngå kollisjon med nevnte kamp.

Comebacket

De er kanskje ikke så flinke til å sparke fotballen hardt i mål, svenskene, men de har i alle fall gjort det ålreit i platebransjen.

Spesielt 47 år gamle Robyn har opparbeidet seg status som en av de mest banebrytende artistene i moderne alt-pop.

Nå har det gått åtte år siden hennes forrige plate, «Honey», og i mars i år markerte hun comebacket med ni splitter nye låter som utgjør albumet «Sexistential».

Det ble belønnet med terningkast 5 av min kollega Ellisiv.

Voksen seksualitet

Alle som har vært på en Robyn-konsert vet at du trenger dansesko, godt humør, og at det aller helst bør være lørdag.

Hun har antagelig fått operert inn en eller annen slags mikrochip som gir henne en ubegripelig teft for god dancepop, og dermed er hun en av de artistene som best overfører platehits til konsertformat.

På Unity Arena har tusenvis av danseløver i Norge-drakt stilt seg opp foran en scene som virkelig skinner i kveld.

Under åpningsnummeret, en beinhard utgave av «Blow My Mind» fra den nye plata, blir det tydelig at lysdesigneren virkelig har vært på jobb her.

Scenen er kledd i sexy, hvite og florlette gardiner som kun inneholder Robyns silhuett.

I ny og ne stikker hun en støvel ut av tildekningen og etablerer en burlesk-kontrakt med publikum.

47-åringen har aldri hatt noe imot å seksualisere musikken sin, og med «Sexistential» reflekterer hun blant annet over hvordan seksualitet påvirkes av alder (og vice versa).

Hun er her for å vise at seksualitet ikke er forbeholdt 20-årene.

Kranglete lyd

Dessverre blir det allerede her tydelig at vokalmiksingen ikke holder mål.

Robyns signaturbeats tåler veldig godt det høye volumet, men det gjør ikke stemmen hennes. Frekvensene krangler bemerkelsesverdig mye i åpningen, og det tar bort noe av gleden i det rent musikalske.

Selv om hovedpersonen selv er et vandrende, mytisk ikon der hun hemningsløst danser og frekker seg med kveldens første dristige kostyme, er det rett og slett litt tungt å få banka låtene helt inn.

Akkurat dét handler også om Robyns hitkatalog. Den er så smekkfull av udødelige bangers fra tiden rundt «Body Talk» at de nyere låtene fra «Sexistential» faller litt gjennom.

Spesielt tredje låt ut, «Talk To Me», sliter med å treffe i krysset – og den følelsen blir forsterket av at neste låt er «Hang With Me».

Den sitter umiddelbart der den skal, og når arenaen i tillegg får besøk av selveste Girl in red (!) som gjestevokalist er det helt naturlig at Fornebu nærmest sklir ut i Oslofjorden.

Da er det heller ikke så farlig med vokalmiksen lenger, for her trenger man vel egentlig bare et skrikende publikum?

Festen starter

Etter hvert får lydteknikeren sving på sakene, og settet utvikler seg til en umiskjennelig Robyn-fest.

Her er tempoet i taket, energien på månen og sexappellen langt ute i verdensrommet.

Hun benytter også anledningen til å pusse opp en gammel hit fra en fordums utgave av seg selv.

Robyn har ikke alltid vært denne legendariske figuren vi har foran oss her, og når «Be Mine!» fra den selvtitulerte plata fra 2005 svinger innom er den nedstrippa til en akustisk utgave som kler det moderne settet så godt at det ikke er umulig at det rant en tåre eller to fra den litt eldre delen av fanskaren.

Dansens gudmor

Mot slutten av festen danser hun seg gjennom kostyme etter kostyme mens det virkelig ljomer av «Sucker For Love» og «With Every Heartbeat», før det ubrukelige konseptet ekstranummer melder seg.

Jeg har aldri skjønt poenget med den pausen, altså.

Hvem her er det som tror at Robyn skal gå av scenen uten å dra gjennom «Dancing On My Own»? Du lurer ikke meg!

Når vi venter i bønn lenge nok går gardinene fra hverandre igjen, og vi får en nydelig avslutningstrio i «Missing U», «Call Your Girlfriend» og selvsagt den største av dem alle.

Allsangen til «Dancing On My Own» er faktisk noe så vakkert som et skimmer av håp i en nitrist verden.

Her er vi alle sammen og bare synger en ordentlig god dancelåt, med eufori i blikket og forlystelse i tankene. Huden vår kunne like gjerne sittet på gjess.

Med en slik avslutning banker Robyn inn budskapet: Jeg er fremdeles dansens gudmor!