«Utsøkt utført håndverk»

Det åpner som en film.

I et dokumentarisk, nærmest belærende språk settes scenen, og før vi vet ordet av det serverer forfatteren en herlig cliffhanger:

Taket på den forfalne forsamlings­salen i Skien raser sammen. Inne i salen er det tre mennesker. Vi skjønner at ingen av dem vil komme seg ut i live.

Så hopper Helga Flatland effektivt noen måneder tilbake i tid. Og det går ikke lenge før leserne forstår at den dramatiske starten bare er kulminasjonen av den psykologiske katastrofen som bygger seg opp gjennom romanen.

På sporet av traumer

Psykologi er et stikkord for hele Flatlands forfatterskap.

Det startet for femten år siden, da hun mottok Tarjei Vesaas’ debutant­pris for «Bli hvis du kan. Reis hvis du må».

Fortellingen om norske gutter fra bygda som lot seg verve til krigen i Afghanistan, ble til en trilogi som engasjerte ikke minst yngre lesere.

Senere har hun holdt seg til norske familier.

Fin­mekanikken i nære relasjoner er Flatlands force; det er nesten så jeg kunne kalt henne den perfekte samlivs­terapeut.

For Helga Flatland lar den allvitende fortelleren se og forklare handlinger og reaksjons­mønstre hos roman­heltene sine langt bedre enn de forstår seg selv.

Ja, hun kaller dem helter, selv om de i hver sine livs­kriser ikke akkurat fremstår som eksempler til etterfølgelse.

Når hverdagen rammer

Nyseparerte Anton er i slutten av 30-årene. Han går i sinnemestrings­terapi for å få delt samvær med tvilling­sønnene sine.

Ebba er sviger­moren hans. Hun er korps­dirigent, feminist på sin hals og forsømt av både ektemann og døtre.

Birgitte er frivillig støtte­spiller i korpset. Hun har fortsatt sitt uselviske arbeid selv etter at barna er blitt voksne og har sluttet i korpset. Hun har endatil begynt å spille selv, på sitt beskjedne vis.

Birgitte er ualminnelig vakker og har aldri behøvd å tenke på utseendet sitt. Det har preget hennes omgang med andre mennesker. Men nå er hun i overgangsalderen, og noe er endret.

Og hun kaster sine øyne på Anton.

Om Anton skriver Flatland:

Stålkontroll på godt og vondt

Helga Flatland har valgt en stil der hun forholder seg direkte til leseren og iblant snakker over hodet på personene sine. Slik skaper hun et intimt forbund mellom seg og leseren.

Men metoden kan også forsterke bevisstheten om at romanfigurene er marionetter i skaperens hånd, og ikke mennesker av kjøtt og blod.

At dette grepet kan fungere utmerket, er Maria Navarro Skarangers roman «Jeg plystrer i den mørke vinden» et bevis på.

Flatland benytter seg også av en metode hun har brukt med hell tidligere, selv om hun altså har denne overordnede forteller­instansen: Hun skildrer et lite utvalg mennesker fra hvert deres perspektiv, og utvider med det også vårt blikk på dem.

Ebba er for eksempel strukket mellom motstridende interesser. Mannen hennes, Bernhard, mener hun bør stå mer opp for seg selv og sin egen fritid og ikke ustanselig si ja til å være barnevakt straks døtrene spør.

Selv vil hun gjerne, men føler at døtrene mener de gjør henne en tjeneste, og ikke omvendt.

Da kan en slik situasjon oppstå:

Det litterære lappe­teppet er imponerende godt sydd sammen, presist og treffende sett – ofte med karakteristikker av familie­medlemmer som kan være både perfide og latter­vekkende – men her ligger det også en fare:

Hvis forfatteren skal analysere enhver detalj, hvor ligger da leserens tolknings­rom?

Nitid komposisjon

Forfattere som Dag Johan Haugerud og Kyrre Andreassen er mestre i å skildre hvordan stolthet eller redsel kan hindre oss i å snakke åpent med hverandre.

Ja, «Så gjør vi så» har ikke så rent lite til felles med Andreassens «Ikke mennesker jeg kan regne med» fra i fjor.

Begge romanene skildrer et forurettet og sveket menneske, samtidig som de leverer et portrett av lokal­samfunnet.

Hos Flatland er det Skien som er åstedet for vider­verdighetene.

Hun aktualiserer romanen ved å trekke inn den lokale diskusjonen rundt etableringen av Googles nye datasenter, som skal bli et av verdens største.

Arbeidet får en helt konkret betydning for utfallet i romanen, det er smart gjort!

Smart er det også å la et korps­miljø, med dertil hørende korpstur, avsløre småligheter, misunnelse eller beundring mange kan kjenne seg igjen i.

Der Andreassen valgte en rasende og iblant upålitelig jeg-forteller, har Flatland altså valgt seg en posisjon som allvitende sannhets­vitne. Det er to ulike forteller­posisjoner, begge løst med vel­utviklet sans for dramaturgi.

Nesten for flink

Jeg har stor respekt for Helga Flatlands psykologiske kunnskap. Så mye faller på plass når hun ser hvordan små misforståelser eller over­reaksjoner kan føre til trøbbel. Hvor lett er det ikke å snakke forbi hverandre?

Likevel murrer det underveis i lesingen, og jeg tar meg i å tenke på det gamle rådet «Show, don't tell».

Forklarer teksten for mye, kan det rett og slett hindre lesernes engasjement og vår mulighet til å trekke egne konklusjoner.

Flatlands flettverk av følelser og forbindelser er et utsøkt utført håndverk.

Jeg skulle likevel ønske hun ville latt meg oppdage litt flere av koblingene selv.

I 2019 møtte «Bokekspedisjonen» forfatter Helga Flatland hjemme i Telemark. Se programmet: