Utrygge skyer over norsk gigantkjøp

Mye har stått på spill i valget av nye fregatter. Det skal brukes enorme summer og kan være helt avgjørende for vår sikkerhet i en skulle en kritisk situasjon oppstå. Beslutningen var lovet før valget, og i går kom den.

På pressekonferansen stilte statsminister Jonas Gahr Støre med sin forsvarsminister og sin forsvarssjef. Støre holdt ikke lenge på hemmeligheten da de først var i gang.

Valget falt på den britiske fregatten Type 26.

Det overrasket ingen.

Britene har lenge vært tippet som den mest sannsynlige norske samarbeidspartneren, selv om Emmanuel Macron kastet seg inn i sluttspurten med en intens sjarmoffensiv på forsommeren på vegne av den franske fregattene.

De to andre kandidatene var et tysk og et amerikansk alternativ. Tre europeiske stormakter, og en supermakt.

Valgte Admiral Nelson, ikke Napoleon

På pressekonferansen ble beslutningen begrunnet igjen og igjen med «en samlet strategisk vurdering». Jeg gikk til slutt surr i tellingen på hvor mange ganger det ble sagt. Det var tydelig at politiske prioriteringer hadde veid tungt.

Vi har jobbet og kjempet sammen med britene i flere generasjoner, og har et tett samarbeid på mange fronter, særlig til havs.

For Norge overskygger trusselen fra Russland alt annet, og havområdene i nord er vår aller viktigste prioritet. Sånn sett er det ikke rart vi valgte en øystat som deler mye av de samme utfordringene.

Tyskland og Frankrike har også solide marine tradisjoner, men har også andre ting å bekymre seg for, både sørover og østover. Kort sagt, vi valgte admiral Nelson, ikke Napoleon eller Bismarck. De amerikanske fregattene virket egentlig ganske uaktuelle.

Sammen med britene skal vi i framtiden følge med på hva russiske ubåter gjør i våre arktiske områder med i alt 13 fregatter, våre fem og britenes åtte.

Det er også hard valuta å ta med seg til Washington. At vi har mye felles kritisk infrastruktur å passe på i Nordsjøen, må også tas med i regnestykket.

Dette er et budskap nordmenn forstår, selv om man saktens kan spørre seg om det er klokt å knytte seg så tett opp til britene og ikke til EU på lang sikt.

Det er likevel to andre spørsmål jeg mistenker kan komme til å skape mer diskusjon. Det ene er hvor gode de britiske båtene egentlig er, når de kan leveres og til hvilken pris. Det andre er bruken av israelsk teknologi.

Leveringstidspunktet kan bli kritisk

I oppløpsfasen til beslutningen har det vært mye diskusjon om hvilke båter som egner seg best og til hva.

Det franske alternativet framstod for noen eksperter som mer effektivt og billigere. De kunne levere raskere, til en rimeligere penger og skipene kunne brukes til mer.

I tillegg vil det knytte oss tettere opp mot europeisk forsvarsindustri som er i rivende utvikling.

Særlig leveringstidspunktet kan bli kritisk i en tidlig fase. For britene skal ikke bare bygge båter til Norge, de skal også bygge båter til seg selv. Hvis båtbyggingen blir forsinket, vil det svekke norsk sikkerhet.

Det samme vil det gjøre hvis de ikke vedlikeholdes godt nok og dermed ikke kan brukes så mye som det er behov for.

Her har britene et mer rufsete rykte enn de stolte tradisjonene til havs skulle tilsi.

Det kan være at norske myndigheter har fått forsikringer og sitter på detaljer de ikke kan gå ut med offentlig.

Dette vil alltid være mye hemmelighet knyttet til slike prosjekter, av åpenbare grunner. Men skulle dette bli et trøblete prosjekt og kanskje med prisoverskridelser i tillegg, vil det bli diskusjon om regjeringen gjorde det riktige valget, siden politikk har veid så tungt i beslutningen.

Israelsk teknologi

Det andre gjelder bruken av israelsk teknologi på de nye fregattene. Her vil nok den politiske uenigheten vedvare. Det var VG som først brakte saken inn i offentligheten tidlig i august.

På bakgrunn av debatten rundt Oljefondets investeringer og krigen i Gaza, er dette en viktig politisk sak for mange nordmenn.

Norske myndigheter tok det valget de mener gir Norge mest sikkerhet, britiske båter uten justeringer, framfor å prøve og omgå det israelske utstyret med spesialsydde løsninger.

Det kan være gode praktiske grunner til det, men det kommer med en politisk kostnad.

En potensielt større sak er det britiske selskapet som lager fregattene, forsvarskjempen BAE Systems, har levert forskjellige utstyr direkte til den israelsk hæren som brukes i krigen i Gaza, ifølge en rapport fra CAAT som kjemper mot våpenhandel.

Kritikken kommer særlig fra regjeringens samarbeidspartnere på venstresiden, men man skal ikke utelukke at også andre synes dette er problematisk.

Det får i hvert fall fram hvor sammenvevd internasjonal forsvarsindustri er og kontrasten mellom liv og lære i norsk utenrikspolitikk.

Signalet er ganske tydelig: Når det står om norsk sikkerhet, er det realpolitikken som gjelder.