16 hours ago
3
Verden styres i økende grad av trusler, krig og rå makt.
USA angriper Venezuela og truer flere naboland. Donald Trump vil også ta Grønland fra Danmark.
Xi Jinping sender kinesiske krigsskip mot Taiwan. Og Vladimir Putin klorer seg fast i Russlands okkuperte områder i Ukraina.
Flere land i Europa frykter at de kan stå for tur.
– Verden er blitt et farligere sted, mener tre utenrikseksperter i VG har intervjuet.
Iver B. Neumann, Cecilie Hellestveit og Øystein Tunsjø analyserer hvordan stormaktenes maktkamp kan forme verden i tiden som kommer.
Og følgene den kan få for Norge.
– USA går løs på et 400 år gammelt prinsipp, sier Iver B. Neumann (66).– Det at et statsoverhode har immunitet under internasjonal lov. Det vi ser nå, er enda en omdreining bort fra den liberale verdensorden.
Det er vanskelig å tenke seg hvordan verden kan ha gode relasjoner mellom stater, om ikke statenes ledere får gjensidig respekt, påpeker Neumann.
Han er direktør ved Fridtjof Nansens Institutt og forsker på diplomati.
– Hvem blir den neste som skal kidnappes og stilles fremfor en amerikansk lov, hvor vedkommende ikke har noe som helst å gjøre?
– Situasjonen gir grunn til stor bekymring, sier Cecilie Hellestveit (53).Samfunnsviteren er jurist med doktorgrad i krigens folkerett, i dag tilknyttet NTNU som forsker og spesialrådgiver ved Norges institusjon for menneskerettigheter, samt det uavhengige Folkerettsinstituttet.
– Når amerikanerne starter 2026 på denne måten, slår det an tonen mellom de mektigste nasjonene på måter som gir grunn til stor bekymring for små nasjoner som ligger i strategisk viktig periferi, sier Hellestveit.
Hun frykter at vi ser konturene av nye regionale maktsfærer, der eksisterende grenser og spilleregler ikke lenger tas for gitt.
– Vi er et annet sted enn det vi er vant med. Jeg tror ikke dette kommer til å vare evig, men jeg tror vi er inne i en farlig periode, fordi det setter seg en ny modus operandi. Det er ikke sikkert at flertallet av verdens stater nå er i en posisjon til å holde de tre store i sjakk.
– Men dette er ikke noe nytt i det hele tatt, mener Øystein Tunsjø (50).Han er professor og leder for sikkerhetspolitikk i Asia-programmet ved Forsvarets høgskole og har blant annet skrevet boken «Kampen om verdensmakten» om forholdet mellom USA og Kina.
– Det bare viser at de mektigste statene i verden gjør det de ønsker. Det har de holdt på med i alle århundrer.
Tunsjø ser på de siste dramatiske hendelsene som en form for normalisering av internasjonal politikk. Verden beveger seg vekk fra USA som en eneveldig supermakt alle vil holde seg inne med – og tilbake til en maktkamp mellom de mektigste statene.
– Men det er en helt annen dynamikk i denne nye supermakt-rivaliseringen enn hva det var i den forrige, under den kalde krigen. For Europa og Norge er den store utfordringen at vi er blitt så bundet sammen økonomisk og teknologisk, særlig med Kina. Det gjør det svært utfordrende å posisjonere seg, sier Tunsjø.
Sammen med Hellestveit og Neumann gir han VG sin ekspert-analyse av situasjonen i verden nå – og fremover.
Det handler om Donald Trump og USA, Xi Jinping og Kina, Vladimir Putin og Russland – og hvilke følger det kan få for Norge og Jonas Gahr Støre.
Det går knapt en dag uten nye utspill eller handlinger fra den amerikanske presidenten.
Natt til torsdag trakk han USA ut av 66 internasjonale organisasjoner. Samtidig har det oppstått spekulasjoner om amerikanske troppeforflytninger til europeiske baser for å forberede et nytt angrep på Iran.
Vi er inne i den andre uken av 2026. Med tre år igjen av Donald Trumps presidentperiode.
– Angrepet på Venezuela er oppspillet til et farlig år, sier Hellestveit.– USA vil sende en beskjed til Kina og Russland: Amerikanerne vil både oppnå og beholde en global teknologisk dominans som ingen stiller spørsmål ved. USA ser på Venezuela-operasjonen som perfekt, ingen amerikanske liv gikk tapt.
Hellestveit mener USA med dette angrepet også advarer Kina mot operasjoner på det amerikanske kontinentet: «Dette kan vi gjøre hvor som helst, når som helst, mot hvem som helst, inkludert på Taiwan og i Latin-Amerika.»
At FN-pakten sier at statslederes immunitet skal respekteres, er nå irrelevant for amerikanerne, mener Hellestveit.
– Det tror jeg også er myntet på Russland. Det er jo en del utfordringer i fredsforhandlingene med Ukraina. Dette er en advarsel til Putin, tenker jeg, om at heller ikke han sitter trygt.
– Den neste kan bli Mette Frederiksen, sier Neumann og peker på danskenes statsminister.– For hva hindrer Trump i å komme opp med en masse fiktive anklager og stille henne for retten i USA? Dette er cowboyvirksomhet!
Neumann frykter det neste for Trump er å «lage en situasjon på Grønland».
– Det kan amerikanerne gjøre ved å legge til et hangarskip og ilandsette noen mennesker. Eller de kan gjøre det ved å rett og slett bare gå i land med en stor mengde soldater i hovedstaden Nuuk. Sjansene for å bli møtt med militær motstand er liten.
Grønland er viktig for USA fordi øya ligger strategisk til mellom Nord-Amerika og Europa og er avgjørende for amerikansk forsvar i Arktis, påpeker Neumann. Samtidig vil Grønland gi USA økt kontroll i en region der både Russland og Kina viser stadig større interesse.
– Men hvis Trump også gjenopptar interessen for Canada, da stilles spørsmålet: Vil kanadierne bare sitte pent og se på en amerikansk invasjon? Eller vil de gjøre som Ukraina og kjempe?
– Både Cuba, Colombia og Danmark føler nå en stor usikkerhet og frykt, tror Tunsjø.– Skulle USA gå løs på Grønland, vil det vært noe av det verste som kan skje for Nato-alliansen. Det vil være ganske ille.
Men Tunsjø peker på at Grønland er noe helt annet enn Venezuela, av flere grunner: Det er liten russisk og kinesisk aktivitet på øya, i motsetning til i Venezuela. Grønland har svært liten oljeproduksjon og -reserver.
– Og ikke minst er Grønland en del av kongeriket Danmark.
Taiwan er annen øy som i årtier har kjent på presset fra en stor og mektig nabo.
Kina anser øya som en del av folkerepublikken og har i alle år opptrådt truende overfor styresmaktene i landet.
For Kina handler Taiwan om territoriell kontroll, nasjonal prestisje og regimets legitimitet.
For USA er Taiwan både en strategisk alliert i Asia og en nøkkel til å holde Kinas maktambisjoner i sjakk. Amerikanerne har forpliktet seg til å forsvare øya og godkjente i desember våpensalg til en verdi av mer enn 110 milliarder kroner til Taiwan.
I tillegg er Taiwan verdensledende innen avansert halvlederteknologi, noe som gjør øya enda viktigere i den globale konkurransen om teknologi og sikkerhet.
– Jeg er meget bekymret for Taiwan, sier Hellestveit.– For hva er egentlig årsaken til at amerikanerne har gått over i krigsmodus; at de bruker stadig mer krigsretorikk og -hjemler? Alle strategidokumentene jeg ser, peker mot Kina. Og det handler om teknologikappløpet. Fordi den staten som vinner racet om det store teknologiske gjennombruddet, will rule the world.
Taiwan sitter på nøkkelen til verdens mest avanserte mikrobrikker. Den supermakten som får kontroll her, vil få et avgjørende fortrinn både innen teknologi, økonomi og militær makt.
– Det ligger et enormt teknologisk gjennombrudd foran oss de neste 5–10–15 årene. Amerikanerne har bestemt seg for at de skal komme først i kappløpet, koste hva det koste vil. I det racet er Taiwan en helt sentral brikke, sier Hellestveit.
– Vi snakker om en periode på fem–ti år, sier Tunsjø.– Innen den tid frykter jeg en kinesisk invasjon eller et invasjonsforsøk på Taiwan. Det vil være ganske ille, ikke bare fordi det fører til en krig mellom USA og Kina. Det vil også få enorme konsekvenser for verdensøkonomien og hele teknologiutviklingen. Med store ringvirkninger for Norge og Europa.
– Det er det ingen tvil om, mener Neumann:– Gitt det USA nå gjør i Venezuela og truer med overfor andre stater, får Kina det mye lettere med Taiwan. Kina kan bare se på at sin stilling i verden blir sterkere og sterkere fordi USA gjør seg mer upopulær. Jeg tror også Trump gjør en enorm feil: Han går ut fra at USAs stilling i verden er sånn som den var da han var en ung mann. Han tror landets posisjon vis-à-vis Kina er mye sterkere enn den faktisk er.
Knivingen mellom supermaktene USA og Kina kan åpne en ny vei for lillebror Russland.
Neumann, Hellestveit og Tunsjø er samstemte om at Putin ikke kan måle seg med Trump og Xi i ren makt, han er i en klasse langt under.
Men hvis USA og Kina skulle bli involvert i en konflikt om Taiwan, russerne oppnår en form for fredsavtale i et okkupert Ukraina, og «verden ser en annen vei» – mot Asia ...
Da kan Putin likevel øyne en mulighet til å gjennomføre sine planer om flytte maktbalansen i Russlands favør – og presse gjennom sine interesser i Europa.
– Dette er Russlands mulighet, påpeker Tunsjø.– På sikt kan Russland utnytte en konflikt mellom USA og Kina. Og skulle det komme til krig mellom de to supermaktene, får Russland anledning til å starte en ny krig i Europa.
– Jeg er redd Europa kan bli en slagmark, sier Hellestveit.– En slagmark i rivaliseringen mellom USA og Kina. Kina har det siste året begynt å engasjere seg i Ukraina-krigen, etter å ha holdt avstand lenge. Det kan bety økt støtte til Russland. Da kan vi få en global stedfortrederkrig langs grensen mellom Russland og Europa. Det er dårlig nytt for Europa – og for Norge, som ligger særlig utsatt til i vesten.
Hellestveit mener det også er høy risiko for at Putin vil ta seg til rette i naboland som Moldova og Georgia, som Russland har strategiske interesser av å kontrollere som buffere.
– Jeg vurderer risikoen for å være mye høyere enn det jeg er komfortabel med. Hvis du ser på hvordan Russland i høst har brukt hybride virkemidler, som droner, mot Polen, Danmark og Brussel – i forbindelse med avgjørende økonomiske og politiske beslutninger om Ukraina – så har EU-konklusjonene likevel ikke gått klart i Russlands disfavør. Hvorfor skal Russland slutte med det hybride presset om det kan fremstå som det virker?
– Putin kommer ikke til å gi seg, mener Iver B. Neumann.– Han kommer ikke til å gi seg før han har de fire ukrainske fylkene de nå har annektert. Og han kommer til å fortsette. Russland har militarisert hele samfunnet. Har de først brukt alle ressursene på militærmakt, må vi regne med at de vil bruke denne militærmakten til å få noe igjen.
Det interessante blir når Nato rakner, ifølge Neumann.
– Jeg sier ikke hvis, jeg sier når. Hvordan vil Russland forholde seg da? Vil de pirke på Latvia; det er vel det mest sannsynlige? Vil de pirke på Svalbard? Dette må vi regne med som effekter av at USA nå oppfører seg som de gjør.
I Norge har Jonas Gahr Støre understreket alvoret vi alle nå må ta innover oss.
Etter USAs militæraksjon i Venezuela har både statsministeren og utenriksminister Espen Barth Eide vært tydelige på at angrepet var et brudd på den internasjonale folkeretten.
Den norske regjeringen får nå spørsmål om Svalbards situasjon, i forlengelsen om hva som nå kan skje med Grønland og Danmark.
Og i motsetning til de fleste andre Nato-land deler vi grense med Russland i nord.
– Hvis Trump tar Grønland ... da har vi kniven på strupen, sier Neumann.– Skal vi støtte vår historisk aller nærmeste naboland? Og i hvilken grad skal vi slå hånden av en mulig sikkerhetsgaranti fra USA, gjennom Nato, mot et mulig aggressivt Russland i øst? Dette er enda mer presserende for Norge enn for land i EU. Uten Nato vil vi, som et ikke-EU-medlemsland, stå alene. Den balansegangen blir ekstremt interessant.
– Russland er grunnen til at vi for lengst burde ha rustet opp, sier Tunsjø.– Norge og Europa må være i stand til å avskrekke Putin, slik at han ikke utnytter en fremtidig mulighet til å ekspandere på vårt kontinent. Vi har tatt militære grep, men det kunne ha gått fortere. Så gjenstår det å se hvor tett samarbeidet kan bli blant de europeiske landene.
Tunsjø sier det er en utfordring at USA er blitt så opptatt av Kina.
– Det – og at det er såpass mye spenning i transatlantiske forhold – gjør at nordiske og europeiske land i mye større grad må sørge for egen sikkerhet og forsvarsevne. Det betyr ikke at vi skal legge ned Nato. Men vi kan heller ikke gå rundt og forvente at USA skal være vår sikkerhetsgarantist. Vi må fylle et gap etter amerikanerne.
– Jeg tror vi ligger i en skvis, sier Hellestveit.– Både med vår geografi og med vår politiske tilknytning til EU og indrefileten i Nato er vi svært eksponert.
Hellestveit peker også på at Norge har en åpen og dermed utsatt økonomi.
– Likevel har vi høy tillit og lave forventninger til at vi selv kommer til å bli rammet. Det gjør oss ganske sårbare. Mye av det som kanskje treffer oss i fremtiden, kan vi heller ikke gjøre så veldig mye med. Men vi kan gjøre ganske mye med hvordan vi er forberedt.
Når vi i Norge blir enige om de store ting, blir vi stort sett helt enige, mener Hellestveit. Da kan vi alle dra i samme retning.
– Spørsmålet er: I hvilken retning skal vi dra?
Nora Thorp Bjørnstad
Journalist
English (US)